Dyrs følelser er ingen gåte

Det har vært utført et stort antall vitenskapelige studier rundt dyrs bevissthet, spesielt de seneste årene, og alle understøtter det samme resultatet – dyr er bevisste, følende, sansende individer. Hvorfor anerkjenner vi da ikke det i langt større grad?

I juli 2012 skjedde det noe «stort» innen den vitenskapelige verdenen. Et større antall velrennomerte forskere signerte en deklarasjon (1) om bevissthet hos dyr etter undersøkelser basert på bl.a nevroanatomi, nevrokjemi og nevrofysiologi. At dyr er bevisste kommer kanskje ikke som noen voldsomt stor overraskelse på oss dyrevenner, men at forskere går åpent ut og signerer en deklarasjon som anerkjenner dette vitenskapelig er faktisk et stort steg i riktig retning. Signeringen fant sted ved The University of Cambridge i England, et av verdens mest velansette universiteter.
Deklarasjonen konkluderer bl.a med: «Vekten av bevisene indikerer at mennesker ikke er unike når det gjelder å inneha nevrologiske lag (2) som genererer bevissthet. Ikke-menneskelige dyr, inkludert pattedyr, fugler og mange andre skapninger, som f.eks blekksprut, innehar også disse nevrologiske lagene.»

Lidelser hos dyr er like virkelige for dem som for oss

Motstanderne av slike undersøkelser hevder gjerne at dyrene ikke opplever følelser på samme måte som oss og at når vi tar dyrene i forsvar så mener de at vi projiserer våre egne følelser over til dem – vi «Disneyfiserer» dyrene. Dette er egentlig en helt irrelevant argumentasjon ettersom dyrene så absolutt føler frykt, smerte, sult, glede, osv på sin egen måte, uavhengig av hvordan den samme situasjonen oppleves for oss. En gris vil lide akkurat som en gris kan, det samme vil en ku, sau, hund, fugl, fisk, blekksprut eller et menneske. Akkurat som fysiske og psykiske lidelser hos oss mennesker oppfattes forskjellig fra person til person, vil det også variere hos artene og individene. Men en ting er felles – de føler, sanser og er bevisste, og det er det som er viktig å anerkjenne! En nyere undersøkelse (3) viser at fisk er styrt av følelser, noe som har gjort dem mer robust for miljøforandringer. Samme undersøkelse viste også nettopp det som er nevnt ovenfor, at individene handlet forskjellig selv om de i utgangspunktet hadde samme grunnfølelse (sult, frykt, etc).

Det er vel fremdeles mange av oss som har pelsdyrbonden fra Telemark sin uttalelse friskt i minne, etter at han i kjølvannet av pelsdyrdebatten i fjor høst uttalte at «pelsdyra trenger ikke akkurat å reise på ferie til syden». Nå vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte av en slik flåsete og ignorant kommentar, men at dette er innstillingen til personer som ivaretar dyrs liv gjør meg kanskje mest oppgitt.

Nødvendige lidelser?

Er det noe de aller fleste dyrevenner vet så er det at pelsdyr i bur er svært problematisk. Det er store lidelser knyttet til denne formen for dyrehold, både fysisk og psykisk. Det samme kan sies om andre problemområder, det være seg industrialisert husdyrhold, dyrene som blir tvunget til å underholde, forsøksdyrene, fiskene i merdene eller genetisk defekte hunderaser. Man fryder seg f.eks over at man klarte å finne kylling på tilbud og kjører i store strømmer over til Sverige for å handle billig kjøtt, uten å tenke nevneverdig over hvorfor kyllingen kan selges til så lav pris og hvem som faktisk betaler den virkelige prisen. Når vi da vet at det er vitenskapelig bevist gang på gang at dyr føler, sanser og er generelt bevisste individer, hvordan kan vi da tillate oss å behandle dem på den måten som gjøres? Dyrevernere blir ofte kalt for «ekstremister» når vi kritiserer negative former for dyrehold, men er det ikke dagens dyrehold som har fått lov til å utvikle seg til det ekstreme? Det er stor forskjell på å leve og overleve, noe flere milliarder dyr verden over får smertelig erfare hvert år.

Dersom vi skulle fulgt § 3 i Lov om Dyrevelferd, første setning, hadde det meste av dyreholdet slik vi kjenner det i dag opphørt. Der står det «Dyr har egenverdi uavhengig av nytteverdien de måtte ha for mennesker.» Vakre ord uten verken tyngde eller innflytelse.

Neste setning slår fast at: «Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger», så her har man da sørget for at det meste skal kunne fortsette akkurat som før. Det er nemlig sånn at svært mye av de lidelsene vi påfører dyrene pr i dag ansees som nødvendige i lovens forstand, og dyrets egenverdi blir da underordnet menneskets ønsker (og da kan det neppe kalles «egenverdi» lenger?).

Personlig må jeg si jeg er mest forundret over at så få ser ut til å ta disse fakta inn over seg og viser så liten vilje til å gjøre endringer, det være seg politikere, myndigheter, produsenter, oppdrettere, forskningsmiljøet, detaljhandelen og ikke minst forbrukeren. En forsker ved Bedriftsøkonomisk Institutt (BI) ga ut en rapport i 2012 som handlet om forskjellen på liv og lære. Den viste med all tydelighet at man gjerne svarer svært positivt om seg selv og sine gode intensjoner i spørreundersøkelser, men det faktiske forbruksmønsteret forteller en helt annen virkelighet. Det samme gjelder naturligvis de som omsetter produkter fra dyr. «Velferd og etikk» blir gjerne beskrevet i PR-sammenheng, men i virkeligheten er det økonomien som bestemmer.

Er det mer å lære?

Ja, selvfølgelig. Men vi vet mer enn nok i dag til å kunne sette dyrevelferd langt, langt høyere på dagsordenen enn det som er tilfelle. Og det gjelder oss alle! Kunnskap i seg selv er verdiløs, det er anvendt kunnskap som gir verdi. Hva med å anvende all den vitenskapelig dokumenterbare kunnskapen vi faktisk har i dag og akseptere i langt større grad at dyrene er bevisste, følende individer for å redusere lidelsene. Vil du bidra?

Hege Johansen,
Nestleder Dyrebeskyttelsen Norge Oslo og Akershus

Publisert i «Dyrenes Forsvarer» nr. 4 – 2014.

1) www.fcmconference.org
2) Nevrologiske lag = bl.a nevroanatomiske, nevrokjemiske og nevrofysiologiske.
3) Studie utført ved Hjortsenteret for marin og økosystemdynamikk i Bergen, av forskere fra Universitetet i Bergen, Uni Research og University of California Santa Cruz.
Personvern