Pelsdyr

Minken hører ikke naturlig hjemme i den norske faunaen, men kom til oss som farmdyr fra Nord-Amerika i 1920-årene. I årene som fulgte, bygget mink-og sølvrevavl seg opp til å bli en næring i Norge. Mange dyr rømte etterhvert fra pelsdyrfarmene, og fordi dette er et meget tilpas-ningsdyktig dyr, finner vi i dag minken stort sett over hele landet.

Sølvreven er av samme art som rødreven, og er et rovdyr i slekt med hundefamilien. Den er å finne over hele landet, i alle typer naturområder.

Blåreven tilhører arten fjellrev. Den lever enten i fjellet eller i iskalde, arktiske strøk. I dag er fjellrevbestanden utrydningstruet.

Det er vanlig å betrakte minken som et nattdyr, selv om den også er fremme om dagen. Den har svømmehud mellom tærne, og liker godt å svømme og leke seg i vannet. Når den oppholder seg på land, springer den avgårde i hopp langs stier som den ofte selv har slitt. Den kan tilbakelegge mange kilometer i løpet av en dag, og går heller ikke av veien for å klatre litt. Minken trives best alene, og allerede når minken er ca. et halvt år, lever den helt isolert fra andre dyr. Minkens revir er på omtrent 100 km2.

Både rødreven og fjellreven lever i monogame parforhold eller i små familiegrupper. Rødrevene kan bo flere i samme hi, og hjelper hverandre med valpene. Denne revetypen er nattaktiv, og har et revir på mellom 200 og 200 000 dekar. Den beveger seg i trav, og gjør ofte mange krumspring og avstikkere på sin vei. Slik kan den drive et effektivt næringssøk samtidig som den markerer revir.

Fjellreven lever også i hi, men i disse lever det bare en revefamilie. Hiene blir ofte brukt fra år til år, og er meget komplisert oppbygget med flere etasjer og innganger, og underjordiske ganger på flere hundre meter. Fjellreven beveger seg i galopp, og har i likhet med sølvreven en medfødt frykt for mennesker. Dens revir er på mellom 8.000 og 60.000 dekar.

De fleste norske pelsdyrfarmene har både rev og mink. De viktigste pelsdyrfylkene er Rogaland, Hedmark, Oppland og Møre og Romsdal. Totalt finnes det ca. 1.100 pelsdyrfarmer her i landet, og omtrent 90% av de skinnene som produseres, eksporteres.

Minkene lever to og to i hvert bur, selv om de i fri tilstand lever alene og er aggressive forsvarere av territoriet sitt. En forskrift bestemmer at arealkravet for mink skal være 0,255 m2. Minkens kroppslengde kan med halen bli opptil 70 cm.

Revene plasseres enten alene eller to og to i et bur som etter forskriftene skal ha en grunnflate på 0,8 m2. Revenes kroppslengde kan med halen bli opptil 140 cm. Fordi begge revetyper har en medfødt frykt for mennesker, forsøker skandinaviske pelsdyrforskere å avle fram dyr som ikke er fullt så redde.

De eneste gangene dyrene røres, er vanligvis i forbindelse med inseminasjon, avliving og livdyrutstillinger. Dyrene er så redde at de biter, og derfor blir reven løftet ved hjelp av en nakketang av metall. Mange dyr får tannskader når de forsøker å angripe den. Tangen klemmes fast rundt halsen på reven for å kunne heise den opp av buret. Med et ekstra tak i halen bærer røkteren reven.

Om høsten tas avlsdyrene med på livdyrutstilling. Reven påføres munnklype, en metallklemme som spennes rundt snuten så den ikke kan åpne munnen. Minken fikseres i et nettingbur, så tett at pelsen kan børstes gjennom nettingen, og minken ikke kan røre seg. Slik kan alle som vil, berøre dyrene for å kjenne på pelskvaliteten.

I nettingbur som har under 1 m2 grunnflate, er det umulig for dyrene å leve det livet de er skapt til. Begge arter er rovdyr som beveger seg over store strekninger, og som betraktes som nysgjerrige og aktive dyr. Til tross for at minken er født med svømmehud mellom tærne, godtar ikke pelsdyrnæringen dette som bevis på at minken har behov for å bade. En farmmink opplever derfor aldri å komme i nærheten av vann. Stereotyp adferd er vanlig hos farmmink: Minkene biter i stykker sin egen pels.

Mange revetisper i bur dreper eller skader sine egne unger. Stereotyp adferd er vanlig, og arter seg ofte som hvileløs hopping frem og tilbake i buret.

Ressursbruken er stor i pelsdyrnæringen. Til en pelskåpe av rev går det med 15 - 20 dyr. For å produsere en minkkåpe trenger man 30 - 70. Energibruken ved produksjon av en pelskåpe er mer enn tre ganger så høy som den som brukes ved produksjon av fuskepelser.

Pelsdyrhold er dessuten en forurensningskilde, både på grunn av gjødselavfallet som produseres, og på grunn av forurensning fra garvesyre, fargestoff og andre kjemiske produkter som benyttes under bearbeidelsesprosessen.

Rådet for dyreetikk som er et uavhengig, tverrfaglig sammensatt utvalg, oppnevnt av Landbruksdepartementet, anser pelsdyrhold for å være dyrevernsmessig uakseptabelt. Pelsdyrhold er under avvikling i Sverige, England, Nederland, Sveits og Østerrike på grunn av dyrevelferdshensyn. Likevel er pelsdyrfarmer fremdeles lovlig her i landet, og næringen er ikke en gang konsesjonspliktig. Dette betyr at hvem som helst kan starte opp.

Dyrebeskyttelsen Norge mener at pelsdyrnæringen er etisk uakseptabel. Pelsdyrhold bør derfor avvikles. Som en begynnelse bør pelsdyrfarmene underlegges konsesjonsplikt, og nye farmer bør forhindres i å starte opp.

Dyrebeskyttelsen Norge har arbeidet mot pelsdyrhold i mange år, og benyttet forskjellige virkemidler, bl.a.:

- Saksøkt pelsdyrnæringen med påstand om at pelsdyrhold er i strid med dyrevernloven, og fått Lagmannsrettens medhold i at pelsdyrhold er etisk uakseptabelt. Saken er nå anket til Høyesterett.

- Samlet kunnskap om pelsdyrnæringen, og spredt kunnskapen til publikum ved hjelp av media, stands, utstillinger og rapporten «Rev og mink i fangenskap».

- Demonstrert utenfor pelsbutikker, og annonsert i aviser mot pelssalg.

- Nesten all pels som produseres i Norge blir eksportert. Dyrebeskyttelsen Norge samarbeider derfor med utenlandske dyrevernorganisasjoner, for å få slutt på den internasjonale etterspørselen etter pels.

1) Bjärvall, Anders, et al., «Cappelens felt håndbøker, Pattedyr», Cappelen, 1997.
2) «Norges Dyr, Pattedyr, bind 1», Cappelen, 1990.
3) Nævra, Arne, «Norske Rovdyr».
4) «Rev og mink i fangenskap», Dyrebeskyttelsen Norge, rapport nr. 5/99.
5) Forskrift av 20.09.98 om hold av pelsdyr.
6) Broom, Donald et al., "Report on the welfare of farmed mink and foxes in relation to housing and management", 1998.
7) Rekila et al., "Selection against fear in blue foxes", 1999.
8) Mason, Georgia et al., "Assessing the behavioural needs of mink using three methodologies from human microeconomics", 1999.
9) Mason, Georgia et al., "Drink or swim? Using substitutability and physiological responses to frustrations to assess the importance of swimming-water for mink", 1999.
10) "Økonomien i Pelsdyrnæringa", Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning, 1998.
11) "Pels - dyrene betaler den virkelige prisen", NOAH - for dyrs rettigheter, 1995.
12) «Husdyrgjødsel», Landbrukssamvirket, 1993.
13) «Avfallsminering og gjenvinning», NOU 1990 nr. 28.
14) Forskrift om husdyrgjødsel av 01.03.89.
15) Nilsson, Greta, «Alternatives to Fur».