Sau

Dagens tamsau stammer fra den europeiske villsauen. Sauen livnærer seg gjerne av fjellplanter i karrig landskap, og er et tradisjonsrikt dyr i Norge. På vikingskipene var seilene vevet av saueull.

I Norge er det vanlig å ha sauene på utmarksbeite om sommeren, men inne i fjøs i løpet av vinterhalvåret. Det finnes ingen spesielle regler om sauehold, men en offentlig forskrift er under utarbeidelse. Etter generelle regler i dyrevernloven er det lovlig å ha sau på utmarksbeite om sommeren, men eieren skal sørge for at dyrene får forsvarlig stell. Syke eller skadde dyr skal ha behandling eller bli avlivet.

Sauenæringen er i konflikt med rovdyrinteressene i landet vårt. Stortinget har bestemt at sauenæringen skal opprettholdes, samtidig som vi skal ha levedyktige rovdyrstammer.

Sauer holder vanligvis sammen i mindre grupper, men kan slå seg sammen i svære hjorder. Sauen har ypperlig syn, og følger med i alt som rører seg på opptil en kilometers avstand. Hvis sauen oppdager noe den vurderer som farlig, varsler den de andre i flokken, og flykter. Sauer som blir angrepet, vil i naturlig tilstand flokke seg sammen med lammene beskyttende mellom seg.

Sauen er slett ikke dum, som noen tror. Vi mennesker misforstår sauens fredsommelighet. Sauen er et vennskapelig og sosialt dyr, som ikke selv angriper eller truer hvis den blir plaget. Sauer har ofte nære vennskapsbånd mellom seg, og viser tydelig omsorg for hverandre. Sauer gjenkjenner hverandre på utseende og breking.

Nesten en fjerdedel av lammene omkommer, enten under dødfødsel, i fjøset etter fødselen eller på beite etterpå. Dårlig hygiene i fjøset og mange dyr på liten plass kan bidra til at sauene blir syke. Det er unaturlig for dyrene å leve innesperret i fjøset i lange vintermåneder. I denne tiden blir mulighetene for normal adferd sterkt begrenset av liten plass. Når sauene går ute om sommeren, lever de derimot et godt og naturlig liv, forutsatt at de får tilsyn, og ikke blir angrepet av rovdyr.

Uten tilsyn kan sauer bli liggende syke eller skadet i utmarka og lide seg i hjel. De kan f.eks. bli angrepet av parasitter, eller få koldbrann i juret. Dyr som faller på ryggen eller brekker bein kan bli liggende uten å komme seg opp. I rovdyrutsatte strøk kan hele flokker bli skambitt og maltraktert.

Hvert år forsvinner omtrent hundre tusen norske sauer på utmarksbeite. Nærmere en tredjedel av disse er dokumentert blitt tatt av rovdyr. Det er uklart hva som skjer med resten. Saueeiere som kan dokumentere at dyr er tatt av rovdyr, får erstatning av Staten.

Stortinget har bestemt at Norge skal ha levedyktige bestander av de fire store rovdyrene bjørn, ulv, jerv og gaupe. Norge har forpliktet seg internasjonalt til å ta vare på dyreartene som naturlig finnes i vår fauna. Akkurat som en kan si at rovdyrforvaltningen skader sauenæringen, kan en si at sauenæringen skader rovdyrforvaltningen.

Når sauene skal slaktes, må de først drives ut av bingen og inn i slaktebilen, deretter transporteres til slakteriet og drives av bilen. Ofte må dyrene vente i et kve i mange timer før de drives inn i slakteriet. Dyrene bedøves vanligvis med slagbolt. Deretter heises de opp etter bakbeina og forblør ved et knivstikk i halspulsåren.

Dyrene blir redde og nervøse av frakten i bil. Det har blitt avdekket alvorlige regelbrudd og grov dyremishandling ved mange norske slakterier. Problemet er ikke først og fremst at det finnes noen «verstinger», men at systemene for transport, driving og slakting ikke er gode nok.

Sauer vil ha godt av å bli sluppet ut i løpet av vinteren. God hygiene i fjøset, god plass og godt underlag er positivt for dyrevelferden, og forebygger sykdom.

En rekke forskjellige tiltak kan settes i verk for å hindre at sau omkommer i utmarka. Sauene kan holdes adskilt fra rovdyrene ved at de ikke slippes på utmarksbeite i rovdyrutsatte strøk. En kan føre tilsyn med sauene, enten ved gjeting eller ved andre typer tilsyn. Tilsyn kan foregå med hund. Forsøk med spesialtrente gjeterhunder har vist lovende resultater. Dyrene kan holdes i nattkve. De kan slippes på utmarksbeite senere enn vanlig, slik at lammene blir større og mer motstandsdyktige. Likeledes kan dyrene sankes inn tidligere enn vanlig om høsten. Det er viktig at syke eller svake dyr ikke slippes på utmarksbeite.

Dalasauen, som er vanlig i Norge, egner seg dårlig overfor rovdyr fordi dyrene sprer seg utover beitet og ikke flokker seg. Når dyrene i tillegg er tunge og lite kroppsføre, blir de lett bytte for rovdyr. Bruk av lettere, mer funksjonsdyktige saueraser vil derfor kunne redusere antallet skadde dyr.

- Dyrebeskyttelsen Norge arbeider for å minske antallet sau som blir tatt av rovdyr eller forulykker på annen måte mens de er på beite.

- Dyrebeskyttelsen Norge arbeider for at Stortinget skal vurdere konsekvensene av dagens sau/rovdyrpolitikk, og gjenoppta behandlingen av saken.

- Dyrebeskyttelsen Norge arbeider politisk for å øke tilskuddene til gjeting.

- Dyrebeskyttelsen Norge arbeider overfor myndigheter og næringsorganisasjoner for å understreke husdyreiers plikt til tilsyn med dyr på utmarksbeite.

- Dyrebeskyttelsen Norge arbeider for å bedre sauenes vern i forbindelse med slakting og slaktetransport.

- Dyrebeskyttelsen Norge arbeider for å hindre brann i fjøs, og har bl.a. innledet et samarbeid med forsikringsselskapet Gjensidige om billig forsikringsordning ved kjøp av brannvarsler.

1) Jensen, Per, «Dyras adferd», Landbruksforlaget 1993.
2) Børresen, Bergljot og Gjersøe, Vera, «Husdyrliv», Gyldendal, 1999.
3) Børresen, Bergljot, «Kunsten å bli tam», Gyldendal, 1994.
4) Dyrevernloven av 20. des. 1974 nr. 73.
5) Jørgensen, Mardon, «Drøvtyggjarboka», Landbruksforlaget, 1999.
6) Simensen, Egil, «Forebyggende helsearbeid i husdyrproduksjonen», Landbruksforlaget, 1998.
7) St. meld. nr. 35 (1996-97) om rovviltforvaltning.
8) «Natur og miljø bulletin» nr. 1/1999, Norges Naturvernforbund.
9) Mysterud, Ivar, et al., «Rovvilt og sauenæringen i Norge - Kunnskapsoversikt og evaluering av forebyggende tiltak», Biologisk institutt, Oslo.
10) Hansen, Inger et al., «Volterhund på patrulje i kombinasjon med tilsyn - evaluering av metoden», Husdyrforsøksmøtet 2000, Norges Landbrukshøgskole.