Storfe

I Norge er melkekua et tradisjonsrikt dyr. Det var vanlig å sende kyrne på sommerbeite i allmenning, slik at det næringsrike graset omkring garden kunne brukes til vinterfôr. Kyrne ble brukt til melke- og kalveproduksjon, og oksene ble brukt som trekkdyr eller de ble slaktet til mat. I tillegg gav storfeet skinn, og fra gammelt av var norske storfehuder en ettertraktet handelsvare.

Melkekyr på bås gir gjerne et ensformig inntrykk, og mange tror derfor at kyr mangler personlighet. I virkeligheten er kyr temperamentsfulle og følsomme dyr, som har et stort sosialt behov. Kyr som står bundet, har ikke mulighet til å vise disse sidene ved seg selv.

Vilt storfe lever sammen i flokker. Lederen for flokken er ei voksen ku, og de andre dyrene er som regel slektingene hennes. Kyr er kjent for å kunne være sjalu, og kan ha lidenskapelige vennskaps- og fiendeforhold.

Dyrene kommuniserer først og fremst med kroppsspråk, og slik formidler de lett både følelser og annen informasjon. Yngre okser lever iblant for seg selv som en egen «guttegjeng». De har et sterkt kameratskap seg imellom, og sørger dypt hvis en av dem omkommer. Dyrene vandrer over svære områder, og har en bestemt og regelmessig døgnrytme.

Ei ku får vanligvis en kalv i året. Kua går vekk fra flokken for å føde, og legger seg ned i graset når kalven kommer. Hun slikker kalven ren, og etter en times tid reiser den seg på ustøe bein og begynner å lete etter juret. Mor og barn har et nært og tett forhold. Kua verner den lille, introduserer den for flokken, og lærer den opp. Ofte ligger flere små kalver sammen og trykker i graset, og venter på mødrene som beiter i nærheten.

Familiebruket er fremdeles en vanlig driftsmåte i Norge. En gjennomsnittlig, norsk melkebonde har i overkant av ti melkekyr. Storfeholdet blir ansett som en viktig del av norsk distriktspolitikk. Den særegne norske oppfatningen om at kumelk er en nødvendighet i et sunt kosthold, er et utslag av denne distriktspolitikken.

Den vanligste kurasen i Norge idag er Norsk Rødt Fe, «NRF-kua». NRF er avlet frem etter bestemte avlsmål, og er en høytytende kurase som produserer både melk og kjøtt. For at kua skal produsere melk, må hun få en kalv i året. Kalvene ender opp som slaktedyr eller nye melkekyr. Kalven fjernes fra mora rett etter fødselen, og settes i en egen kalvebinge. Mens noen produsenter lar flere kalver gå sammen i en stor binge med mye halm, setter andre hver kalv for seg i en naken, liten boks. De unge slaktedyrene går sammen i en egen binge.

De aller fleste melkekyr står på bås ti måneder i året. Båsen har betonggolv, og den bakre delen av golvet er spaltet, slik at møkka faller rett ned i gjødselkjelleren. Mange produsenter bruker kutrener for å få kyrne til å rygge over spaltegolvet. Kutreneren er en strømførende streng som festes over kua, og gir henne elektrisk støt hvis hun hever ryggen for å gjøre fra seg på feil plass i båsen. To måneder om sommeren skal alle melkekyr ut i det fri. Regelen gjelder ikke for okser, så de kan holdes innesperret året gjennom.

Vi har også noen storferaser som bare brukes til kjøttproduksjon. Slike dyr er det vanlig å holde delvis utendørs, gjerne i en innhegning der de har mulighet til å søke ly et åpent fjøs eller et skjul. Kalven får gå sammen med moren. Denne driftsformen kalles ammekuhold.

Mange norske melkekyr har dårlig helse. Mange av helseplagene er det vi mennesker som påfører dem, gjennom rettet avl og et miljø som ikke tar hensyn til dyrenes naturlige behov. En type helseproblemer er adferdsforstyrrelser, som særlig skyldes mangelfullt miljø. På båsen har kua små muligheter til å bevege seg eller ha sosial kontakt med andre kyr. Hardt betonggolv og liten plass gjør det vondt og vanskelig for henne å legge seg ned. Båsen er en del av grunnen til at mange kyr pådrar seg klauvlidelser, som kan være svært smertefulle.

Ei moderne ku er avlet frem slik at hun melker nok til nærmere ti kalver i året. Den høye melkeytelsen disponerer for sykdom. Hvert år behandles et stort antall norske kyr for jursykdommer.

De fleste kyr blir inseminert. Inseminatoren må stikkes gjennom børmunnen (børmunnen er livmormunnen på kua). Noen timer eller få dager etter fødselen fjernes kalven fra moren. Selv om kua produserer ti ganger så mye melk som kalven drikker, regnes det som uøkonomisk å la den nyfødte få die. Fordi mor og barn normalt har svært sterke bånd mellom seg, er adskillelsen en traumatisk opplevelse for begge. Ku og kalv kan raute etter hverandre i dagevis etterpå.

De nyfødte kalvene pådrar seg lett infeksjoner. Råmelk fra moren styrker nyfødtes immunforsvar, og nettopp mangel på nok slik melk kalver gjør kalvene svake. Dårlig hygiene i forbindelse med fødselen, skitten binge og for mange dyr på liten plass er andre grunner til at kalvene blir syke.

Ungdyrene i slaktebinge lever ofte på spaltegolv. Spaltegolvet er vondt å gå og ligge på, og blir vått og skittent. De unge, kontaktsøkende og nysgjerrige dyrene har ingenting å ta seg til, og har altfor liten plass til å kunne bevege seg på naturlig vis.

Utøy i pelsen og hudskader på grunn av skitt som setter seg fast er et problem i norske besetninger. Slike plager kommer av at bonden ikke steller dyrene godt nok, f.eks. ved å strigle dem.

Kjøttfe er forskånet for mange av de plagene som melkekyr lider under. Ved hold av kjøttfe kan det likevel være et problem at uteområdet de slippes på, ikke dreneres godt nok. På et gjørmete jorde vil dyrene lett bli skitne, forfrosne og befengte med utøy.

Når storfeet skal slaktes, må de først drives ut av bingen og inn i slaktebilen, deretter transporteres til slakteriet og drives av bilen. Ofte må dyrene vente i et kve i mange timer før de drives inn i slakteriet. Dyrene bedøves enten med elektrisk strøm eller med slagbolt. Deretter heises de opp etter bakbeina og forblør ved et knivstikk i halspulsåren.

Dyrene blir redde og nervøse av frakten, fordi de aldri tidligere har vært ute av bingen. Det har blitt avdekket alvorlige regelbrudd og grov dyremishandling ved mange norske slakterier. Problemet er ikke bare at det finnes noen «verstinger», men at systemene for driving og slakting ikke er gode nok.

Ved nybygg anbefales melkebønder å bygge løsdriftsfjøs. Det finnes mange forskjellige typer av slike fjøs. Felles for dem er at kyrne ikke står på bås, men kan bevege seg fritt omkring. Enkelte produsenter har kaldfjøs, som innebærer at kyrne går fritt inne i et uisolert hus med mye halm. I noen slike fjøs kan kyrne gjerne velge selv når de vil gå ut. Erfaring tyder på at dyrene tåler kulden meget godt, og får bedre helse i slike fjøs enn i båsfjøs. Enkelte bønder har gjort forsøk med å la melkeku og kalv gå sammen. Forsøkene indikerer at dette har positiv effekt på helsen både til mor og barn.

Dyrebeskyttelsen Norge har arbeidet for å bedre forholdene for storfe i mange år, og har benyttet forskjellige virkemidler:

- Påvirket Landbruksdepartementet for å oppnå strengere regelverk ved hold av storfe. Oppnådd regler som forbyr oppbinding av kalver, og regler som påbyr sommerbeite for melkeku.

- Påvirket storfenæringen med krav om endrede avlsmål. Avlsmålene har i løpet av de siste årene blitt noe bedret, sett fra dyrevernsynspunkt.

- Dokumentert overgrep og manglende rutiner i slakteribransjen. Oppnådd at bedrede rutiner og styrket kontroll innføres.

- Påvirket myndigheter, storfenæringen og enkeltprodusenter til å prøve ut forskjellige typer løsdriftsfjøs. Stadig flere satser nå på dette.

- Dyrebeskyttelsen Norge arbeider i dag særlig for å bedre forholdene rundt transport og slakting og rundt kalvestell.

- Dyrebeskyttelsen Norge har nedlagt mye arbeid i å hindre brann i fjøs, og bl.a. innledet et samarbeid med forsikringsselskapet Gjensidige om billig forsikringsordning ved kjøp av brannvarsler.

1) Jensen, Per: «Dyras Adferd», Landbruksforlaget, 1993.
2) Børresen, Bergljot og Gjersøe, Vera: «Husdyrliv», Gyldendal, 1999.
3) Forskrift om hold av storfe og svin av 15. Jan. 1996 nr. 91.
4) Hårdnes, Toril et al., «Avlslære», Landbruksforlaget 1994.
5) «Aktuelle tall i landbruket 1999», Landbrukssamvirket.
6) Simensen, Egil, «Forebyggende Helsearbeid i Husdyrproduksjonen», Landbruksforlaget, 1998.
7) Hove, Knut, »Dyrehelse og dyrevelferd i fremtidig norsk husdyrproduksjon», Helseseminaret 1995.
8) Dyrebeskyttelsen Norge, «Transport og slakt av produksjonsdyr», rapport nr. 4/1999.
9) Rådet for dyreetikk, Årsmelding 1997