Burdrift - grådighetens triumf

Hønseholdet her i landet er blitt stadig mer brutalt og hensynsløst etter at burdrift blei innført på 1960-tallet. Hønene har lite bevegelsesrom, de har ingen mulighet for sandbading, vagling, hakking etter føde og reirbygging. Hønene får ikke levd ut sine iboende atferdsbehov.

Kunnskap om atferdsbehovene til dyra var godt kjent i Norge i den første perioden med moderne hønsehold (1880-1950). Dette hadde sammenheng med at ytelsen til dyra blei kobla sammen med velferden deres. Tankegangen var at bedre livsvilkår for hønene ville føre til høyere eggproduksjon, "(... thi trives ikke Hønsene, kan man heller ikke vente at de skal kaste noget av sig". (1) Det var altså bedriftsøkonomisk lønnsomt å innrette hønseholdet etter behovene til dyra.

Denne tankegangen var så godt innarbeida at en gikk ut fra at eggproduksjonen ville gå ned, hvis hønene ble holdt innendørs året rundt. Akershus småbrukerskole dreiv forsøk med innendørsdrift på 1930-tallet. Spørsmålet var om hønene tålte å leve innendørs hele livet. Forsøkene viste at hønene verpte like mye enten de var ute eller inne. Men konklusjonen var likevel at hønene hadde godt av uteliv, sol, gras og mosjon. Det hadde betydning for helsa deres.

I det tidligmoderne hønseholdet blei det regna som viktig å opprettholde god helse i høneflokken, og det vil si at hver enkelt høne skulle være sunn og frisk. Ved burdrift innebærer god helsetilstand bare at hele besetningen ikke blir slått ut av epidemier. Kvantitet er blitt så mye viktigere i masseproduksjonssamfunnet. Den første masseproduksjonen innenfor hønseholdet fikk vi da spesialiserte rugerier begynte å klekke ut kyllinger i store elektriske rugemaskiner, samtidig som oppalere fôra dem opp til verpeferdige høner. Det blei billigere og enklere å kjøpe inn verpeferdige unghøner enn å ale opp sine egne. Men da hønene sank i verdi og blei redusert til eggprodusenter, ble det heller ikke så viktig å holde dem friske.

Hensynet til hønenes trivsel og velferd forhindra ikke hønseholdere i å starte med burdrift, fordi normene for godt hønsehold kunne skyves til side uten at det ga økonomiske konsekvenser. De verpte like godt selv om de ikke fikk leve ut sine atferdsbehov. For hønseholderen var det ikke lenger nødvendig å holde hønene sunne, da de ikke skulle avle avkom. Oppsplitting av hønseholdet til spesialiserte enheter var altså medvirkende til at intensive driftsmåter kunne innføres.

Allerede på 1930-tallet var det noen få hønseholdere som drev stort. Disse blei betegna som eggfabrikker. Enkelte hønseholdere holdt flere tusen høner. Men andre verdenskrig førte til desentralisering av husdyrholdet, fordi det var vanskelig å skaffe fôr til store husdyrbesetninger. Det betød slutten på 30-tallets eggfabrikker. Da freden kom var både Noregs Bonde- og Småbrukarlag, Norsk Fjørfeavlslag og deler av Arbeiderpartiet innstilt på at smånæringene (høns, gris og småfehold) skulle fortsette i det små. Eggfabrikkene hadde ført til overproduksjon av egg og avsetningsvansker for småbøndene, mente de.

På den annen side mente mange at det i en tid med matmangel var viktigst å få opp produksjonen fortest mulig. Det var dette synet som sto sterkest i Arbeiderpartiet og som slo igjennom i utforminga av landbrukspolitikken. De ønska en generell sentralisering av landbruket. Dessuten var en viktig enkeltfaktor endra i forhold til mellomkrigstida. Det var ingen arbeidsløshet lenger. Tvert imot var det nå kamp om arbeidskrafta. Industrien, bygg- og anlegg og servicenæringene trengte arbeidsfolk og ga høyere lønn enn landbruket. Å få til en rasjonalisering av arbeidet virka dermed som en riktig målsetting. Rasjonaliseringstiltakene gikk imidlertid ut over velferden til hønene.

Men endringene skjedde gradvis. Fagekspertisen ved Norges Landbrukshøgskole (NLH) introduserte nye driftsmåter og innredninger i hønsehuset som skulle forenkle arbeidet og få ned byggekostnadene. Bingedrift på dypstrø innebar at strøet som vanligvis blei skifta en gang i uka, bare skulle skiftes ut en gang i året. Strømateriale som torv, halmhakk m.m. blanda med gjødsel fra hønene blei gjennom en gjæringsprosess omdanna til fint sparkemateriale. Fellesreir skulle erstatte individuelle verpekasser. Vaglepinnene blei bytta ut med en 50-70 cm dyp gjødselkasse, hvor netting og vaglepinner var festa rett på kassa. Det blei vanlig å la gjødselkassa dekke 1/3 til 2/3 av gulvmaterialet, og den trengte tømming bare en gang i året. Dermed slapp hønserøkteren mye arbeid.

Disse endringene førte til et mer stressende livsmiljø for hønene i.o.m. at de mista individuelle reir og vaglepinner. I tillegg økte flokkstørrelsen.

Fram til andre verdenskrig var det vanlig å holde opptil 50 i en flokk. Hadde hønseholderen flere høner enn dette, blei de inndelt i stammer med hvert sitt rom eller binge med tilhørende løpegård. På 1950-tallet derimot fant ekspertisen det økonomisk lønnsomt med større flokker, selv om sykdom og atferdsproblemer kunne føre til lavere yting. Norsk Fjørfelag anbefalte å utvide flokken til 200 dyr. De fleste kunne da klare seg med to binger, en for hver årsklasse.

Dyretettheten økte tilsvarende. Fra 4-5 høner per kvadratmeter blei grensene nå stadig forskjøvet. I 1965 anbefalte en fylkesagronom å holde 6-8 høner per kvadratmeter3, og i 1969 anbefalte forskere ved NLH 8-10 høner per kvadratmeter.4 Det var ikke lenger snakk om å skape maksimale trivselsforhold for hønene, men å skape livsforhold akkurat på tålegrensa, uten at ytinga gikk merkbart ned. Vi ser at sunnhetstilstanden til hønene ikke lenger var så viktig.

Det blei også slutt på utelivet. Med større besetninger blei det vanskelig å skaffe tilstrekkelig plass til løpegårder. Samtidig med utvidelse av høneflokkenes størrelse blei det vanlig med kontinuerlig innendørsdrift. Lysprogram som manipulerer hønene til størst mulig produksjon ved gradvis økning av lyslengden gjennom verpeåret kom i bruk på denne tida. Ved hjelp av lysprogram og drivende fôring kunne hønene holdes i en konstant hormonell verpetilstand, slik at de ikke gikk inn i myting om høsten. Ved så hard driving blei hønene tidlig utslitt, og de blei slakta litt over ett år gamle. Men ut fra økonomiske beregninger var det mer lønnsomt å holde fôrutgiftene nede enn å holde hønene i produksjon over flere år.

Samtidig med at det fysiske miljøet til hønene blei endra skjedde det også en endring av forholdet mellom dyr og mennesker. Tidligere råd fra fagfolk om å bruke tid på dyra, snakke med dem og stelle dem forsvant. Det nye idealet var at drifta skulle være mest mulig effektiv, og derfor blei det en målsetting å bruke minst mulig tid på dyra. Uten nærkontakt med hønene blei trolig hønseholderen mindre følsom for de velferdsmessige følgene av rasjonaliseringa. Dermed blei det enklere å gå inn for mekanisering av drifta ut fra økonomiske vurderinger, selv om det gikk ut over utfoldelsesmulighetene til hønene.

Det var dermed skapt et klima for innføring av burdrift. Normene for godt hønsehold blei endra gjennom innføring av intensive driftsmåter som tok lite hensyn til hønenes ve og vel. Bingedrift på dypstrø drevet med store flokker skapte mange problemer som burdrift delvis kunne løse. Ved bingedrift med store flokker hendte det at høner sulta i hjel, fordi de ikke slapp til ved fôrtrauet. Det var stor fare for spredning av innvollsorm og smittsomme sykdommer. Gulvverping med skitne egg var også et problem, antakelig på grunn av fellesreir.

Store flokker på liten plass førte også til aggressiv atferd som fjørhakking og kannibalisme. Dette problemet blei ikke løst ved burdrift, men muligheten for å kontrollere slik atferd blei større. Hovedargumentet for innføring av burdrift var imidlertid det samme som for intensiv bingedrift. Burdrift gjorde det mulig å holde enda flere høner per kvadratmeter og mekanisere arbeidet ytterligere. Dermed ville den økonomiske gevinsten bli større.

I 1964 begynte en bonde i Hedmark med egen produksjon av verpebur, og engelske salmetbur blei markedsført under Landbruksveka 1964, noe dyrevernorganisasjonene reagerte kraftig imot. Komitéen til revisjon av dyrevernloven, nedsatt 1966, godtok burdrift under tvil. Begrunnelsen var at vi mennesker visste for lite om atferdsbehovene til hønene, og om i hvilken grad de lider når de ikke får oppfylt behovene sine. Dessuten blei plagene til dyra veid opp mot den økonomiske gevinsten til bøndene. Den økonomiske gevinsten veide tyngre enn lidelsen til dyra.

Dyrevernloven skulle egentlig sørge for at dyr ikke lider overlast. Men det har vist seg at denne loven sørger bedre for husdyrholderne enn for dyra. Historien viser at velferden til husdyra bare kan sikres ved normer eller lover som er overordna våre økonomiske behov. Bare ved å gi dyra ukrenkelige rettigheter på samme måten som vi har menneskerettigheter, kan vi sikre husdyra våre gode livsvilkår.

Kilder

1) Kristian H. Dyring 1908, s. 26: Norsk hønsebog, Illustreret Haandbog i Fjærfestel, 4. utgave.
2) Tidsskrift for Fjørfeavl 1955, nr. 10, s. 195.
3) Bonde og Småbruker 1965, nr. 19, s. 7. Tatt fra meldinga til Oppland Landbruksselsap, av fylkesagronom Olav Moen.
4) Bonde og Småbruker 1969, nr. 3, s. 3. Referat fra Husdyrforsøksmøte NLH hvor Bjørnstad orienterte om de siste forsøka innen hønsholds- drift.

Tilbake til toppen