Jakt - skal det bare aksepteres?

Like visst som at sommer går mot høst, mobiliserer titusener av norske jegere for årets hovedjakt. Hva er det med jakt som får så mange norske kvinner og menn til å ta våpen i hånd? Er det menneskets urinstinkt, tradisjoner eller er det rett og slett bare en mote? Når man observerer hva som sies og skrives, får man en rekke forklaringer. Argumentene er oftest naturopplevelse, spenning, matauke, tradisjon, vern om annet vilt, m.m. Felles for disse argumentene er at de ensidig gir inntrykk av at jakt bare kan oppleves som noe positivt. Disse beskrivelsene av jakt blir lagt frem for Norges befolkning via et utall av jaktblad, radio, fjernsyn og aviser, og om det ikke er nok, blir jakten fremmet via sentrale politikere som noe entydig positivt og nødvendig. Men er det tilfelle?

Resultatet av jakten kan ses fra flere sider, men det vanligste er å måle den i antall felte dyr og annen verdiskapning som følger av jaktutøvelsen. I Norge felles det årlig ca 120 000 (hundre og tjue tusen) storvilt og 1 000 000 (en million) småvilt. Utover dette er det store interesser innenfor innenfor våpen- og ammunisjonssalg, utleie av jaktterreng, hytteutleie, jaktblad, utstopping av dyr, m.m. Trolig representerer jakten totalt en verdiskapning i samfunnet på flere milliarder kroner årlig.

Men jakten har sin bakside, en bakside som det altfor sjelden blir fokusert på. I Norge har man lagt lite vekt på å kartlegge omfanget av skadeskyting. I Danmark derimot har man i mange år gjort en rekke undersøkelser om skadeskyting av vilt, først og fremst sjøfugl. Det Danske Miljø- og Energidepartementet utga en rapport i 1996 og en i 1998. Undersøkelsene viser en alarmerende stor skadeskyting av enkelte dyrearter. Etter jakten var opptil 37% av de gjenlevende fuglene skadeskutt. For å si det på en annen måte; 37 000 fugl av hver 100 000 som overlevde hadde hagl i kroppen. I tillegg kommer alle som døde av skadene før undersøkelsene tok til. De danske undersøkelsene konkluderer med at for hver fugl som felles, skadeskytes mer enn en, det vil si en skadeskyting på over 50%. Direktoratet for naturforvaltning har vurdert de danske undersøkelsene, og sier i skriv fra 1996 følgende: Danmarks miljøundersøkelser har kartlagt en omfattende skadeskyting på kortnebbgås og ærfugl. En av hovedårsakene er skyting på for langt hold. Dette gjelder ikke bare i Danmark. Vi har grunn til å tro at forholdene er de samme i Norge.

Hva skal man så gjøre for å redusere disse høye tallene på skadeskyting? De aller fleste vil vel si at hagleskytterne må ha mer trening. Men dessverre viser modeller utført av Kjell Bløteskjær på oppdrag fra Direktoratet for Naturforvaltning at ved å øke jegerens skyteferdighet, vil skadeskytingen etter all sannsynlighet øke. Dette virker litt utrolig, men årsaken er at alle skyttere, gode som dårlige, bommer med skudd, faktisk svært mange skudd. Den dårlige skytteren vil normalt bomme så grundig at haglesvermen passerer fuglen uten å treffe. Når den gode skytteren bommer, vil haglesvermen ligge så tett opp til fuglen at det ofte fører til treff med hagl, men ikke nok til at den blir slått i bakken. Med andre ord; fuglen er skadeskutt.

Hva så med storviltjakten? Her vet man mindre om jaktens negative sider. Jegerstanden liker gjerne å fremlegge omfanget av skadeskyting lik det som er innmeldt, f.eks. villreinjakten med 2-8% skadeskyting. Dette er imidlertidig observert skadeskyting, og mørketallene kjenner ingen. Det vil være feil ikke å ha noen mening om hvor store mørketallene er. Personlig mener jeg at registrerte tall må dobles for å komme frem til noe som kan være i nærheten av de faktiske forhold, med noen variasjoner fra art til art.

Her er imidlertid er et klart potensial for forbedringer både på småvilt- og storviltjakt, hvis bare myndighetene vil. Da kan man starte med å innføre regler som stiller større krav til den enkelte jeger. Trolig har 80% av jegerne som jakter i dag ikke har gjennomført teoretisk jegerprøve, men kun den årlige skyteprøven, som dessverre er lagt opp slik at alle som stiller skal klare å bestå. Et slikt regelverk må komme i kategorien flautt. Men hvorfor er det slik? Svaret ligger nok i penger og politikk. Enkelt forklart; myndighetene får inn millioner i avgifter. Og jo flere jegere, desto mer penger. En annen sentral årsak er at de norske jegerne utgjør ca 300 000 velgere, i tillegg til de andre som har interesser innenfor jakt. Hvilken politiker tar sjansen på å terge på seg en så stor gruppe?

Naturen er brutal i seg selv, men det må ikke bli en unnskyldning for ukyndige jegere, eller unnfallenhet fra myndighetenes side. Nå har jeg rettet kritikk mot jegerne, lovverket og myndighetene. I rettferdighetenes navn skal det nevnes at noen jegere tar dette med jakt alvorlig, selvfølgelig er noe av lovverket bra, og selvfølgelig er noe av det myndighetene gjør brukbart.

Men skal jakt og fangst bli så stuerent som enkelte liker å fremstille nåværende tilstand, må noe gjøres. Som en hjelp på veien vil jeg foreslå at teoretisk opplæring blir gjort gjeldende for alle jegere, ikke bare førstegangsjegere, og at pensumet blir vesentlig utvidet.

Kombinasjonen jeger og hagle bør forbys. Hagla sammen med jegeren er nok skyldig i flere hundretusen skadeskutte fugl årlig i Norge. Til slutt vil jeg be alle jegere vurdere sin egen kompetanse, kanskje de aller fleste da bør henge våpenet tilbake i skapet?

Hjelp oss å tale dyrenes sak, meld deg inn i dag!! Hilsen oss i Dyrebeskyttelsen Norge avd. Oslo og Akershus!