Hund

Nyere forskning anslår at tamhundens utvikling startet for 100 - 135.000 år siden. Det var et gjensidig nytteforhold der ulvene bidro med vokting mot jevnlig tilgang på meneskets matrester. Utviklingen av forskjellige hunderaser begynte imidlertid ikke på alvor før for rundt 10.000 år siden, da mennesker så muligheten til å avle forskjellige hundetyper til forskjellige bruksformål.

Atferdsmessig har hunden fremdeles mye av ulven i seg, og hundens atferd kan lettest forstås ved å studere ulven. I de fleste flokker er alle medlemmene nært beslektet. Hensikten med flokklivet er å samarbeide om oppgaver som jakt, valpeoppdragelse, vandring og forsvar mot inntrengere. Flokken organiseres ved hjelp av en innbyrdes rangordning. Det oppstår svært sjeldent direkte fysiske konfrontasjoner mellom flokkmedlemmer, ettersom flokken er avhengig av at alle medlemmene er friske og skadefrie.

Det finnes ingen sikre tall på antall hunder i Norge. Den vanligste formen for hundehold i dag er hold av hund som familiehund, eller som en kombinasjon av familiehund og brukshund. Brukshunder anvendes til f.eks. gjeting, jakt, føring av blinde og redningsaksjoner.

Det er viktig at hundens personlighet vektlegges ved valg av hunderase, og ikke utseende. Behovet for trening, stell og mosjon varierer mellom de ulike hunderasene, og noen raser er mer disponert for enkelte sykdommer og adferdsproblemer enn andre. Hundeholdere som viser ansvar, og som tilegner seg tilstrekkelig kunnskap om hunders atferd og behov, har gode muligheter til å gi hunden et godt liv.

Dyrevernloven gjelder for hunder, og bestemmer at dyreeieren har ansvar for å gi dyret sitt tilstrekkelig mat og vann, og egnet tilholdsrom. Dyrevernlovens § 11.5 stiller krav om min. 10 meter lenke for hunder som står varig bundet. Ifølge dyrevernlovens §11.4 er det kun tillatt å anvende såkalt dressurhalsbånd på hund mens den er under aktiv dressur. Dyrevernlovens §13 forbyr kupering av hale eller ører på hunder.

* Hundeavl
En rekke av de hunderasene som det avles på i dag har fysiske trekk som er direkte plagsomme eller til ulempe for hundene. Mange av dagens rasehunder har spesifikke problemer knyttet til avl rettet mot utseende. Kort snute kan gi defekte nesebein, pusteproblemer og tannstillingsproblemer. Utstående øyne gjør øynene mer utsatt for støv, trekk og direkte skade på hornhinnen. Mye hudfolder kan gi problemer med kronisk øyekatarr og hudinfeksjoner.

Ifølge dyrevernlovens §5 er det forbudt å avle på dyr når dette forhindrer normal atferd eller påfører unødvendig lidelse, eller dersom endringen vekker allmenne etiske reaksjoner. Europa-rådets kjæledyrkonvensjon har offentliggjort en omfattende liste over hunderaser som man mener det ikke er dyrevernmessig forsvarlig å drive avl på med mindre avlen endres.

* Hold av trekkhund
Dagens hold av trekkhunder har vært sterkt kritisert fra flere hold. Polarhunder som Grønlandshund, Siberian husky og Alaskan malamute er i senere år blitt krysset med korthårshunder som bl.a. vorsteher og greyhound for å frembringe trekkhunder med større hurtighet. Mange av disse hundene har en dårligere pelskvalitet enn de tradisjonelle polarhundene. Disse hundene fryser når de holdes utendørs i uisolerte hus året rundt. Oppbinding i kort bånd (1-2 m) er en vanlig oppstallingsmåte for trekkhunder. Mange trekkhunder trenes ikke daglig, og om sommeren står mange hunder bundet i lengre perioder uten mulighet for fri bevegelse og mosjon.

* Kamphunder
I Norge er det ulovlig å holde, avle og innføre farlige hunder, men det er ingen tvil om at et illegalt kamphundmiljø eksisterer. Hvilke raser som anses som «farlige» er nærmere definert av Landbruksdepartementet. Pit Bull Terrier er den hunderasen som er mest kjent som «kamphund». Det som har vært spesielt problematisk er at Pit Bull Terrieren er til forveksling lik den lovlige hunderasen Amerikansk Staffordshire Terrier, og registreres som sistnevnte rase med forfalskede papirer. Treningen av kamphund og bruken av disse i hundekamper kan ikke karakteriseres som annet enn ren dyremishandling. I tillegg til de dyrevernmessige problemene utgjør kamphundene en alvorlig trussel ovenfor både mennesker og andre dyr dersom de kommer ut av kontroll.

* Bruk av straff og tvang
Hard fysisk avstraffelse av hund er ikke allment akseptert, men er fremdeles vanlig innen hundetrening i Norge. Pigghalsbånd og elektriske halsbånd selges over disk uten informasjon om riktig bruk, eller hva slags restriksjoner som foreligger. Elektriske halsbånd (strømhalsbånd) fungerer slik at treneren ved hjelp av en sender kan gi hunden elektriske støt av varierende styrke. Strømhalsbånd er et sterkt dressurmiddel, og potensialet for misbruk er stort.

Hard fysisk avstraffelse, rykking i band og bruk av tvangsutstyr er strengt tatt ikke nødvendig for å oppnå gode treningsresultater. Straff undertrykker den uønskede atferden, men ofte kun for en begrenset periode. Utstrakt bruk av fysisk straff kan føre til passivitet (lært hjelpesløshet), innlæringsproblemer, samt utløse frykt og aggresjon hos hunden. Straff kan også være direkte fysisk skadelig. En undersøkelse utført på hunder med ryggproblemer i Sverige viste f.eks. en klar sammenheng mellom rykking i bånd og ryggproblemer: hele 91% av hundene med nakkeskader hadde vært utsatt for rykk og/eller drag i bandet.

* Sterilisering/Kastrering
I Norge er det forbudt å sterilisere/kastrere hund med unntak av medisinsk behandling. Det kan være grunn til å revurdere dette forbudet. Sterilisering/kastrering har mange av de samme fordelene på hund som på katt. Man unngår uønskede valpekull. Tisper blir gjerne mer forutsigbare og avslappet, man unngår problemer som bl.a. livmorbetennelse og falsk drektighet, og risikoen for utvikling av flere krefttyper blir kraftig redusert. Kastrering av hannhunder kan forebygge og avhjelpe en del atferdsproblemer som er seksuelt motivert, som f.eks. stress i forbindelse med tisper med løpetid, aggresjon mot andre hannhunder, rømming og annt. Man bør likevel være klar over at kastrasjon alene sjelden er nok til å løse etablert problematferd.

Aggressiv eller truende atferd ovenfor mennesker er en vanlig årsak til at hunder avlives. Episoder hvor mennesker blir bitt av hunder er ofte et resultat av usikkerhet hos hunden, kombinert med manglende forståelse og respekt for hundens signaler. Andre grunner kan være smerte/sykdom, frykt, negative opplevelser m.m. Ved tilfeller hvor hunder tilsynelatende uprovosert utviser aggressiv atferd ovenfor mennesker, bør hundeeieren kunne pålegges å utrede problemet i samarbeid med veterinær og godkjent hundeinstruktør, for deretter å iverksette nødvendige tiltak.

Man bør være klar over at en hvilken som helst "normal" hund kan, og vil, bite et menneske dersom den føler seg tilstrekkelig truet og ikke ser andre muligheter til å komme seg ut av situasjonen. Det er først og fremst hundeeierens ansvar å ikke sette hunden i en slik situasjon. Videre er det svært viktig at både voksne og barn lærer å forstå og respektere hunders signaler, samt aldri å nærme seg fremmede hunder uten å ha fått tillatelse fra eieren.

Det bør legges ned et betydelig arbeid i å informere både nye og gamle hundeeiere om riktig hundehold, fortrinnsvis som et samarbeid mellom myndigheter, hundeklubber og dyrevernorganisasjoner. Alle nye hundeeiere bør gå på kurs med hunden sin, ikke bare for å tilegne seg kunnskap selv, men også fordi hunde-, og spesielt valpekurs, er en unik anledning til å sosialisere hunden ovenfor andre hunder av forskjellige raser. Flere oppdrettere har begynt å kontraktfeste den nye eierens plikt til å delta på hundekurs innen hunden har nådd en viss alder.

Nye hundeeiere bør få informasjon om valg av riktig rase, sosialisering og trening av hunden, hva slags stell og aktivisering hunden trenger, hva slags utstyr man bør/ikke bør bruke, forståelse av hundens språk og instinkter, hensyn som må tas til omgivelsene, forebygging av problematferd m.m.

Grunnleggende kunnskap om hundens atferd og hvordan man forhindrer situasjoner som kan føre til hundebitt bør kunne formidles innen skoleverket, på lik linje med annet forebyggende arbeid. I tillegg er det nødvendig å få forskere og universiteter på banen slik at man kan øke det generelle kunnskapsnivået om hund gjennom forskning og dokumenterte undersøkelser.

Dyrebeskyttelsen Norge arbeider på flere plan for å bedre hunders levekår:

- Dyrebeskyttelsen Norges lokalforeninger omplasserer årlig et hundretalls hjemløse hunder.

- Dyrebeskyttelsen Norge veileder publikum om fornuftig hundehold, og driver informasjonsarbeid for å bedre dagens hundehold.

- Dyrebeskyttelsen Norge har initiert forskning om voldsbruk mot dyr for å forebygge dyremishandling.

- Dyrebeskyttelsen Norge påvirker myndighetene for å bedre dyrenes rettsikkerhet, og har oppnådd skjerpede strafferammer for brudd på dyrevernloven.

- Dyrebeskyttelsen Norge arbeider for at raseavl ikke skal påføre hunder lidelser.

- Dyrebeskyttelsen Norge arbeider for å avsløre hundekamper.

- Dyrebeskyttelsen Norge arbeider for at det skal stilles strenger krav til hold og transport av trekkhunder.

1) Norsk Kennel Klub. Registreringstall for 1999.
2) Lars Fält. Hundens språk och flockliv. Utbildningsförlaget Brevskolan/Naturia 1998.
3) Anders Hallgren. Problemhunder. Chr. Schibsteds Forlag, Oslo, 1986.
4) Helge Asbjørnsen. Bruk av straff. Publisert i tidsskriftet Canis nr. 2.1999.
5) Anders Hallgren. Ryggproblem hos hund. Undersøkningsrapport, Vagnhärad, Sverige, 1994.
6) Dr. Ian Dunbar. How to teach a new dog old tricks. James & Kenneth Publishers 1996.
7) Lov om dyrevern av 20. desember 1974 nr. 73.
8) David Appleby. Neutering Male Dogs. Artikkel.
9) Rådet for dyreetikk. Uttalelse om elektriske dressurmidler til hund. Februar 1996.
10) Jean Donaldson. The Culture Clash. James & Kenneth Publishers. 1996.
11) Rådet for dyreetikk. Uttalelse om hundeavl. November 1998
12) Rådet for dyreetikk. Uttalelse om hold av trekkhund. Oktober 1998
13) Midlertidig lov om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder av 4.juli 1991 nr. 48.
14) Dr. Carl Semencic. The World of Fighting Dogs. T.F.H Publications Limited, Berkshire, England, 1984.