Katten - elsket kjæledyr og problematisk "villdyr"

Katten har i løpet av få år blitt et av våre mest avholdte kjæledyr. Katten er selvstendig, mystisk, kjælen og har et islett av fandenivoldskhet som virker fascinerende på mange mennesker. Blandingen av hengiven kosekamerat og rovdyr gjør katten både egnet og uegnet til et liv i nær kontakt med folk.

I Dyrebeskyttelsen, både sentralt i sekretariatet og i lokalforeningene brukes det mye tid på katter. Dessverre er det ofte medaljens bakside som blir presentert, det er de hjemløse, etterlatte og uønskede kattene vi får høre om, og ofte ender det med at dyrevenner selv må ta de uønskede under sine beskyttende vinger. En av de viktigste oppgavene vi har. er å få folk til å forstå mer av hva det vil si å ha katt, hvilket ansvar det innebærer, og hvordan de skal unngå at katteholdet utvikler seg til å bli et problem.

- KATTEN HOS VETERINÆREN
- HVILKE SYKDOMMER ER VANLIG HOS KATTER?
- HJEMLØSE KATTER, MANGE OG UTSATTE
- FÔRING AV KATT

Katten er ingen liten hund. Mange mennesker tror at det å ha katt er en mindre arbeidskrevende måte å ha hund på. "En liten hund" som i det store og hele trenger mindre oppmerksomhet og stimulans enn hunder. Dette er feil, og dessverre blir nok katteholdet for mange en skuffelse. Katten ligner ikke hunden, verken i fysiologi eller adferd, den har andre behov, og den trenger mennesker som kan forstå dens mentalitet. Den har ikke den flokkmentaliteten som hunder har, den har andre ernæringsbehov, og den har ofte et stort behov for personlig frihet - men i trygge omgivelser.

Man må begrense antallet. Med mange tusen hjemløse katter bare i Oslo, og et tilsvarende problem i andre byer, er en av de viktigste oppgavene vi har forhindre at flere uønskede katter blir født Det finnes flere måter å gjøre dette på, det viktigste er å gi hunkatter P piller, alternativt sterilisere dem, og å kastrere hankatter. Det er også viktig at katteeiere som opplever at katten deres får unger, tar ansvar for disse, gjør en skikkelig innsats for å finne hjem til dem, og hvis det viser seg å være umulig å finne hjem til alle, tar den tunge oppgaven det er å få ungene avlivet. Det er en dårlig løsning, men den er bedre enn at kattungene må friste et stusslig liv i byens bakgater

Hva skjer egentlig? På disse sidene vil jeg forsøke å forklare litt om hvilke besøk hos veterinæren som er nødvendige og litt om hva som skjer når man er hos veterinæren. Jeg vil også forklare litt om fôring av katt. Til slutt vil jeg ta for meg litt om de etiske aspektene ved katteholdet og diskutere mulige måter å kontrollere og ta vare på kattebestanden i byer og tettsteder.

Katten har gjennomgående en god evne til selvhelbredelse. Tradisjonelt har det ikke vært så stor interesse for å bruke penger på katteholdet i Norge, og det er først de senere årene at kattesykdommer har fått noen større interesse i veterinærmedisinen. Nå er heldigvis katten opp-prioritert, og mange veterinærer uttrykker stor interesse for katt, både som dyr og som fag.

En etablert hankatt-adferd kan være vanskelig å endre, selv ved kastrasjon, dessuten er det mulig at katten vil ha en større følelse av at "noe mangler" etter kastrasjonen hvis man lar den bli eldre. Hos veterinæren blir katten først undersøkt, den skal være helt frisk når den kastreres. Veterinæren vil sjekke temperatur, slimhinner, lytte på hjerte og lunger og undersøke at katten har to normale testikler. Så får den en beroligende sprøyte. Mange katter kaster opp litt av denne sprøyten, så det kan være greit å ikke gi katten så mye mat den dagen den skal kastreres. Katten sovner i løpet av ti minutter. Deretter blir området rundt testiklene barbert og gjort rent, det blir satt lokalbedøvelse i huden, i sædstrengen og i testiklene. Selve inngrepet består av to små snitt i huden, testiklene tas ut og sædstrengen bindes av med en ligatur (tråd). De fleste lar snittene i huden være åpne, slik at eventuell væske som samles i såret fritt kan renne ut. Noen veterinærer synes det er greit å gi katten en antibiotikasprøyte etter kastrasjonen, for å beskytte mot infeksjon.

Når katten allikevel har fått noe beroligende, så få veterinæren til å sjekke at alt er som det skal med f.eks. tenner, klør og ører. Etter kastrasjonen sover katten i mange timer, og det er viktig å la den ligge på gulvet et sted det er varmt og lunt. Badegulvet egner seg godt, der er det ofte varmt, og hvis katten kaster opp etter at den har våknet (noen katter gjør det), er badegulvet som regel lettvint å gjøre rent. De fleste katter tisser på seg, ofte flere ganger, så det kan være lurt å dekke gulvet med avispapir. Katten er svimmel og ør når den våkner, derfor er det viktig at den ikke ligger oppå noe, da kan den falle ned og skade seg. Kastrasjonssåret gror i de aller fleste tilfellene fint igjen av seg selv, men man bør følge med for å se at det ikke blør, blir hovent eller virker smertefullt.

Mange synes sterilisering er et stort inngrep, og velger å gi katten p-piller. De fleste hunkatter blir kjønnsmodne når de er 6-8 måneder gamle, og bør få P-piller før den første brunsten. Grunnen til dette er at katter har såkalt "indusert eggløsning", det er selve paringen som utløser eggløsningen. og avslutter brunsten. Hvis man ikke vil at katten skal ha unger, kan brunsten bli svært lang og plagsom for både katt og eier når katten ikke får pare seg. P-piller til katt fås på apoteket, og man må ha resept fra veterinær. Katten skal ha en pille i uken, på fast ukedag, P-piller har endel klare ulemper, både for katt og eier. Ikke alle katter er like begeistret for å få piller, noen må lokkes med ekstra godbiter for å spise pillen, mens andre faktisk må få pillen skjøvet inn i munnen for å svelge den. En katt som er mye ute, kan få infeksjon.

Hvis ikke pillen gis med helt regelmessige mellomrom, er ikke beskyttelsen mot brunst og uønsket drektighet like god. Mange veterinærer synes også det ser ut for at katter har lettere for å få svulster i juret når de bruker p-piller. Jursvulster hos katt er ofte ondartede P-piller inneholder hormoner som hemmer kattens egen utskillelse av hormoner. Resultatet er at det ikke dannes egg i eggstokkene, og katten kommer ikke i brunst. Det er viktig at katten er frisk når den begynner å få p-piller.

Sterilisering/kastrering av hunkatt er et større og mer risikabelt inngrep enn kastrering av hankatt. Det er viktig at katten er utvokst og frisk når man tar den med for i få den sterilisert. Hos veterinæren blir den undersøkt, den får beroligende sprøyte og sovner. En sterilisering innebærer at man må åpne opp bukhulen for å fjerne livmor og eggstokker, og da må katten få full anestesi. Det vil si at den får medikamenter som virker sterkt smertestillende, beroligende og avslappende på muskulaturen, Noen veterinærer bruker epiduralbedøvelse ved sterilisering, da setter man bedøvende stoff inn mellom hinnene rundt ryggmargen. Dette gir god bedøvelse av hele bakkroppen, uten at katten behøver å ligge i dyp anestesi. Noen større dyreklinikker bruker gassapparat ved operasjoner. Dette gir en sikker og god anestesi, men utstyret er dyrt, og man må ha en flink assistent som har fått grundig opplæring i hvordan apparatene skal brukes. Selve steriliseringen innebærer at man tar ut eggstokker og livmor med tre små snitt, etter å ha bundet over blodkar. Katten får et operasjonssår på magen, der det sitter noen sting etter operasjonen. Dette såret må stelles, bandasje må skiftes, og stingene skal fjernes etter ca. 10 dager.

Katten vil også få en antibiotikakur etter operasjonen, for å hindre at den får infeksjoner. Etter operasjonen gjelder det å stelle pent med katten til den er skikkelig i form igjen. Selv om et slikt inngrep kan virke omfattende og litt skremmende, er det mange fordeler ved å sterilisere framfor å gi katten p-piller. Etter en sterilisering har katten ingen mulighet for å komme i brunst eller pare seg, og følgelig er det ingen mulighet for at den kan få uønskede kattunger. Når man fjerner eggstokkene, fjerner man også mye av den hormonproduksjonen som styrer kjønnadferden, og katten vil ikke ha noen opplevelse av å savne et aspekt ved livet. Katten vil ikke kunne få sykdommer som livmorbetennelse, og den er ikke spesielt utsatt for å få jursvulster. Man trenger heller ikke å plage den med piller hver uke.

Mange eiere er redde for at katten deres skal være helt annerledes etter at den har blitt kastrert eller sterilisert. De første dagene etter inngrepet er de fleste katter litt tufsete, dette skyldes som regel anestesien. De kan være litt engstelige i disse dagene, men hvis de stelles godt med og får være i trygge omgivelser, er de snart sitt gamle jeg igjen. På lengre sikt, kan kattens adferd forandres til en viss grad, men dette varierer veldig fra dyr til dyr. Noen merker nesten ingen forskjell, bortsett fra at løpetiden uteblir. Andre merker at katten blir roligere, noen katter legger lettere på seg, mens noen katter blir mer aktive. Hvis katten legger på seg, bør man justere fôringen. Det er et tegn på at katten får mer mat enn den har behov for, og det er eierens ansvar å sørge for at katten ikke blir fet. Årsaken kan være at stoffskiftet er lavere på grunn av de hormonelle forandringene, eller at katten er mindre fysisk aktiv. Mange katter blir jo også roligere med alderen, og vil av den grunnen ha lettere for å legge på seg. Man kan ikke konkludere med at katten vil forandre seg på noen spesiell måte etter at den er kastrert/sterilisert, men man må være forberedt på at den kan forandre adferd. Det er imidlertid svært sjelden at katten forandrer personlighet, så en selvstendig og reservert katt vil fortsette å leve sitt eget liv, mens en hengiven og kosete katt vil fortsatt sette pris på de daglige kosestundene!

Samtidig som katten blir kastrert, kan det passe fint å merke den. Den vanligste måten å merke katter på, er ved å øremerke dem. De får narkose. og veterinæren presser fargestoff inn i huden på ørene med en tang. Fargestoffet danner et nummer, som kan leses av mennesker som finner katten. Dyrebeskyttelsen Norge har registeret med alle kattene som er registrert. Når mennesker har mistet, eller funnet katter med øremerke, ringer de Dyrebeskyttelsen som lett kan finne frem til eier, eiers adresse og telefonnummer. Noen velger å merke katten sin med mikrochips. Dette er vanlig på hunder. Metoden består i å sprøyte inn en bitte liten databrikke under huden Brikken inneholder en kombinasjon av bokstaver og tall, som kan leses av med en scanner, som strykes over nakken og ryggen til dyret. Politiet og de fleste veterinærer har slike scannere. Registeret over dyr som er merket med mikrochips finnes hos et firma som heter Dyreidentitet A/S. Merking av katten er en viktig mate å redusere antallet hjemløse katter på, da man lettere kan finne fram til rettmessig eier i de tilfellene dyrene har forvillet seg hjemmefra.

En vaksinert katt som får riktig mat og mosjon, vil sjelden trenge veterinær. Enkelte lidelser skal man imidlertid være oppmerksom på som katteeier. En inne-katt er disponert for litt andre plager enn en utekatt.

Katter som tilbringer en del tid utendørs, vil kunne få øremidd. Katter som rister på hodet og klør seg mye rundt ørene, har sannsynligvis en ørebetennelse forårsaket av midd. Midden er en liten parasitt med det latinske navnet Otodectes cynotis. Ørevoksen blir brun og klissete, og kløingen kan forårsake sår. Veterinæren vil som regel gi katten en beroligende sprøyte og rense ørene. De blir så dryppet med et middel som dreper midden, og mange gir sprøyte med et antiparasittært middel (lvomec). Katten blir raskt bra, men dessverre utvikler den ikke immunitet mot midden, så den kan smittes igjen, da må den også behandles igjen.

Katter som fôres med våtfôr er mer disponert for tannstein. Først dannes et belegg som består av bakterier på tennene. Så fester mineraler fra spyttet seg i dette belegget. og det blir hardt (tannstein). Etter hvert vil katten få betennelse i tannkjøttet, den vil slutte å spise, få feber, sture, og man kan kjenne at det lukter vondt av munnen. Veterinæren må dope katten og fjerne tannsteinen, katteeieren må deretter være forberedt på å stelle kattens tenner for å unngå at nytt belegg dannes. Katteeieren bør børste tennene med myk børste og pensle tenner og tannkjøtt med desinfeksjonsmiddel. Man kan forebygge tannstein til en viss grad ved å fôre med både tørrfôr og våtfôr.

Katter som ikke er kastrerte slåss endel med andre katter og får lett sår som blir infiserte. Det kan danne seg store lommer under huden med puss. Dette er selvfølgelig smertefullt, og veterinæren må åpne såret for å få ut puss og blod. Deretter må såret stelles og katten må få antibiotika for å ta knekken på bakteriene som forårsaker infeksjonen. Katter er smidige, og bevegelsesapparatet til en katt tåler utrolig store belastninger. Det hender allikevel at katter brekker bein. Det kan være vanskelig å operere brudd hos katt fordi beina er så små, men de store dyreklinikkene har ekspertise til å utføre slike operasjoner. Imidlertid gror brudd hos katt ganske lett og et brudd som ikke er knust eller splintret vil kunne gro fint når katten holdes i ro.

Kastrerte hankatter som får vanlig tørrfôr er disponerte for å få krystalldannelse i urinen. Disse krystallene dannes fordi surhetsgraden (pH) i urinen er feil. De kan lage skader i urinveiene og stoppe til urinrøret helt. Ofte merker man ikke dette før katten slutter å tisse. Da virker den slapp og den har smerter hvis man tar den under magen. Tilstanden kalles FUS (Felint urologisk syndrom) og krever øyeblikkelig behandling hos veterinær. Hvis urinblæren blir altfor full, kan stoffer fra urinen gå over i kattens blodbaner, og den blir rett og slett forgiftet av sin egen urin! Veterinæren må legge katten i anestesi, stake opp urinrøret med et kateter og tømme urinblæren. Deretter må katten få antibiotika, og diettfôr. Den enkleste måten å behandle urinstein på, er å forebygge, og det gjør man ved å fôre katten riktig. Alle kastrerte hankatter bør få spesialfôr som gir riktig pH i urinen og har lavt mineralinnhold, i tillegg bør de ha fri tilgang på friskt vann. Voksne katter skal ikke ha melk å drikke!

Katter som er ute kan få parasitter. Når de fanger og spiser smågnagere kan de bli smittet med innvollsorm. De vanligste er rundorm og bendelorm. Rundormen Toxocara cati kan overføres fra mor til unger ved amming og Toxascaris leonina kan spres via smågnagere. Disse parasittene kan forårsake diaré. Noen ganger får katten nedsatt matlyst og matt pels, evt. vekttap. Bendelorm gir sjelden symptomer på sykdom, men leddene fra ormen fester seg i hårene ved haleroten, og ser ut som riskorn. Ormemiddel til katt får man kjøpt reseptfritt på apotek, og katter som er mye ute bør få en kur tre til fire ganger i året. Det kan være nyttig å bytte preparat en gang imellom, slik at man unngår at parasittene utvikler resistens mot et bestemt middel.

Når man skal til veterinær med et dyr man er glad i, er det viktig at man føler at kjemien stemmer. Man føler seg tryggere, og det blir lettere å ta de nødvendige turene til dyrlegen hvis han eller hun behandler katten riktig og har interesse for katter og deres sykdommer. Det kan være lurt å prøve å finne en veterinær som både katteeier og katten liker, og så bruke denne fast. Da har dyrlegen opplysninger om katten i kartoteket sitt, og det er lettere å behandle og følge opp katten på en skikkelig måte.

De som er opptatt av vegetarisk kosthold, og helst vil fôre kjæledyrene sine vegetarisk, anbefales ikke å holde katt. Mens hunder er altetere og fint kan venne seg til et vegetarisk kosthold, er katten en utpreget kjøtteter. Den trenger endel viktige næringsstoffer som finnes i animalske fôrvarer, men ikke i vegetabilske. Mens hunden har god evne til å produsere disse stoffene selv fra andre næringsmidler, har katten ikke denne evnen, og er avhengig av å få dem tilført i kosten. Hvis man har en utekatt, vil den fange endel selv, og man kan fôre vegetarisk i tillegg. Enkelte fôrprodusenter har begynt å produsere vegetarisk kattemat som er tilsatt de nødvendige stoffene, men dette er vanskelig å få tak i her i landet. Spør i din lokale helsekostforretning.

De stoffene som katten er avhengig av å få, er i første rekke aminosyrene arginin og taurin, de lange flerumettede fettsyrene av Omega-6 og Omega-3 seriene og A-vitamin. Aminosyrer er byggesteiner i proteiner. Mange klarer organismen å lage selv, men noen av dem må dyr og mennesker få tilført i maten. Disse kalles essensielle aminosyrer. Mangel på taurin kan føre til alvorlig øyelidelse hos katt. Når det gjelder hovednæringsstoffene, er protein svært viktig for katter. Enzymene som omsetter proteiner hos katt har like stor aktivitet selv om proteintilførselen er lav, så mangelsymptomer kan lett oppstå. Ved flaring av katt beregner man cirka dobbelt så mye protein pr kg kroppsvekt som til hund. Katten kan nyttiggjøre seg fett i kosten, og for at fordøyelsen skal fungere optimalt bør kosten inneholde en del fett. Av vitaminer og mineraler har katten stort behov for B-vitaminer og A-vitamin.

At katter skal ha melk, er en like stor myte som at mennesker skal ha det. Melk passer ikke kattens fordøyelse, og mange katter som får melk har kronisk diaré. Rent, friskt vann er det beste katten kan få til drikke. Katter som er vant til å få melk kan være noe skeptiske til vannet i begynnelsen, men det er en vanesak. Rå fisk skal katten heller ikke ha. Rå fisk kan inneholde såkalte tiaminaser, som ødelegger tiaminet (Vitamin Bl) i organismen. Resultatet kan bli sentralnervøse forstyrrelser på grunn av tiaminmangel. Tiaminasene ødelegges stort sett ved koking, en god regel er å alltid koke fisk til katt godt.

Katter vil gjerne spise mange ganger om dagen, i motsetning til hunder som kan spise en til to ganger daglig. Spiserøret til katten er fleksibelt og kraftig, slik at katten kan svelge store stykker og kaste opp f eks. bein uten å bli skadet. Magesekken kan ta imot store mengder fôr på kort tid, og således fungere som lagringsplass. Fordøyelsen foregår hovedsaklig i tarmen, som er kort hos katter. Kastrerte hankatter kan ha en tendens til å legge på seg. Det er viktig å huske at dette kun er et uttrykk for at katten spiser mer enn den har behov for. Det er eierens ansvar å finne fram til mengder og spiserutiner som passer den enkelte katten.

Bare i Oslo regner man med at det finnes mer enn 10.000 hjemløse katter. Mange mennesker ynder å kalle disse dyrene "ville", og nekter å innse at kattene er et resultat av menneskers svik. En årviss agurknyhet er historiene om hva mennesker har gjort med uønskede kjæledyr før ferien begynner. Det finnes liksom ingen grenser for oppfinnsomhet når det gjelder å ta livet av dyr med langsomme og forferdelige metoder. Flertallet velger likevel enkleste vei ut av situasjonen, de reiser ganske enkelt fra dyret, som selv må finne ut av hvordan det skal skaffe seg mat og trygghet.

Det er viktig å ha klart for seg at det ikke finnes ville kattedyr i Norge, bortsett fra gaupen. Katter som lever vilt i Norge, er i utgangspunktet tamkatter som er forlatt, har rømt, eller av andre grunner er tvunget til å leve et liv "i frihet". I enkelte deler av Norge, der klimaet er mildt, kan nok katter leve relativt bra i nærheten av bebyggelse. Problemet er at de formerer seg, bestanden blir for stor, og velferdsproblemene er et faktum. Dårlig tilgang på mat, s predning av sykdommer og vanskelige værforhold gjør disse kattenes liv til et helvete.

Svært mange mennesker ringer Dyrebeskyttelsen, når de ikke kan ha sin egen katt lenger, eller når de observerer hjemløse katter i nabolag. Mange tar til seg, mater og tilbyr et hjem til kattene, men de fleste har ikke mulighet til dette. Endel av de katteeierne som ringer for å få hjelp til å omplassere sin egen katt, blir aggressive når de får beskjed om at de må hjelpe seg selv, fordi Dyrebeskyttelsens kapasitet er sprengt, "Hva er vitsen med å ha Dyrebeskyttelsen, når dere ikke kan omplassere en gang?" er omkvedet. Vitsen med å ha Dyrebeskyttelsen er vel til en viss grad å ta seg av uønskede dyr og å finne nye hjem til dem. Imidlertid er det ingen grunn til å oppmuntre til bruk og kast-holdninger blant dyreeiere. Hvis Dyrebeskyttelsen hadde ubegrenset kapasitet til å omplassere dyr, ville det være svært enkelt å dumpe kjæledyret dit i det øyeblikket det ikke var praktisk å beholde det lenger.

Problemet når Dyrebeskyttelsen ikke kan hjelpe, er at folk dumper dyra andre steder. De kjører kattemor med sju unger og dumper dem i veikanten ved Kløfta, de setter fra seg blandingshunden på riksvei 7 over Hardangervidda, og de putter de halvvoksne kattene i en sekk og slipper dem ut i sjøen i Indre Oslofjord. Og hva i all verden skal vi gjøre med det? Mange ting kan gjøres. Det viktigste er utrettelig å drive med holdningsskapende arbeid. Fortelle hvilket ansvar og hvilket arbeid det medfører å ha katt. Fortelle hvilke behov dyret har, og hva man skal gjøre for å unngå å få kattunger. Det ser ut som om det er helt nødvendig å skape en slags dårlig samvittighet hos folk som lar katten få kattunger. Det er flaut og umoralsk å la hunkatten få kull etter kull med små katter som det er altfor mange av fra før, og det må rett og slett folk få høre.

De hjemløse kattene er pr. definisjon ingens ansvar, de ivaretas ikke av noen bestemt instans, passer ikke inn i lovgivningen for vilt, og blir avhengige av frivilliges innsats for deres velferd. Det er nødvendig å få til et samarbeid med det offentlige på lokalt plan for å ha kontroll over de hjemløse kattene, Den lokale dyrevernnemnda, dyrevernorganisasjoner, frivillige dyrevenner og praktiserende veterinærer må samarbeide om mating, p-piller, sterilisering, kastrering. sykdomsbehandling og avliving av gamle/syke dyr. Slik vil antallet katter gradvis bli mindre, ettersom færre kattunger blir født. Dette er et arbeid som må pågå over flere år, det har dessverre liten effekt å ha en kortvarig kampanje, ting er raskt tilbake i det gamle uføret.

Det er ikke mange steder i Norge man har fått til et slikt program, men noen lyspunkter er det. Mange steder gjør dyrevernorganisasjonen, og dyrevenner et enestående arbeid betalt av egen lomme, andre steder har man faktisk fått til et visst engasjement fra det offentliges side. Det viktigste er at man ikke gir seg, at man ber om gjentatte møter med distriktsveterinær og dyrevernnemnd, og at man bruker de lokale mediene for å skaffe penger til arbeidet. Det er ikke private organisasjoner og enkeltmenneskers ansvar at dyr lider i tusentall i bakgårdene i byene våre. Det må det norske samfunnet finne seg i å ta et felles ansvar for, denne lidelsen er ikke et velferdssamfunn verdig!

Foto: Jeanette Landfald