Katt

Katten stammer fra Midt-Østen, og de gamle egypterne holdt katter som tamdyr. I mer enn tusen år ble katten tilbedt som en guddom langs Nilens bredder. Katter fra rike familier ble mumifisert og gravlagt i kister, akkurat som sine eiere. De første kattene kom til Norden under vikingtiden, og det fortelles at den norrøne gudinnen Frøya ble trukket i en kjerre av to katter. I middelalderen ble katten forbundet med hekser og med djevelen, og katter ble brent på bål og torturert. I Norge har katten vært et vanlig dyr i generasjoner, verdsatt for sin bekjempelse av rotter og mus, og for sitt vennskap med menneskene.

Det normale for katter er å leve alene, men i områder med mange katter kan de leve sammen på samme territorium. Katter kan bli venner seg imellom, og de kan knytte nære vennskapsbånd til dyr av andre arter, blant annet til mennesker. Katten har alltid et territorium, som den markerer ved å kvesse klørne på trestammer og gni luktkjertlene rundt munnen mot busker, hushjørner o.l. Ukastrerte hannkatter vil i tillegg markere ved å spraye med urin, og dominante dyr kan legge fra seg avføring i friluft. Vanligvis graver katter alltid ned avføringen sin. Katten hører godt, men luktesansen er særlig utviklet. I tillegg har katten en ekstra sans - en blanding av smaks- og luktesans. Katten er mest aktiv i skumringstimene, og bruker ellers mye tid på søvn og hvile. Den steller pelsen omhyggelig hver dag, ved å slikke seg ren. Katten har et svært variert kroppsspråk og lydspråk.

Vanlig levealder for en katt er tolv til femten år. En hunnkatt som formerer seg fritt, får normalt to ungekull i året, med omtrent fire unger i hvert kull. De første tre ukene er kattungene både blinde og døve. Katten jakter på smådyr som rotter, mus, ekorn og mindre fugler. Den smyger seg innpå byttet, bykser til og fanger det med forlabbene.

Vi har ingen sikre tall på hvor mange katter som finnes i Norge, men katten er antagelig det dyret som er vanligst i norske familier. En katt som bor i en omsorgsfull familie, og kan være ute når den selv vil, har alle muligheter for å ha et ypperlig liv. Den kan leve i samsvar med sin natur, jakte, patruljere territoriet og nyte alle goder som et katteliv kan by på. Samtidig får den nødvendig omsorg, som mat, husly og nærhet, av menneskefamilien sin. Enkelte katter holdes bare innendørs, særlig i større byer. Slike katter kalles «innekatter». En innekatts mulighet for livsutfoldelse vil være svært begrenset. Mange katter vil likevel tilpasse seg dette livet, forutsatt at eieren bruker mye tid på å leke og kose med katten, for å oppveie mangelen på naturlige utfordringer. Innekatter vil likevel lett kjede seg, og noen vantrives så sterkt at de får adferdsproblemer.

Over hele Norge finnes hjemløse katter, som har blitt forlatt av sine eiere. Kattunger som fødes av hjemløse mødre og ikke får kontakt med mennesker i løpet av sine første leveuker, blir folkesky. Enkelte steder slår kattene seg sammen i kolonier, og noen hjemløse katter vandrer på egenhånd, letende etter mat, husly, og en familie. Enkeltpersoner og frivillige organisasjoner nedlegger mye arbeid i å hjelpe en del av disse dyrene.

Dyrevernloven gjelder for katter, men inneholder ingen regler om katter spesielt. Dyrevernloven bestemmer at en dyreeier har ansvar for å gi dyret sitt tilstrekkelig mat og vann, og tilholdsrom. Dette innebærer at det er forbudt å forlate katter uten tilsyn. I tillegg finnes det et offentlig rundskriv som bestemmer at hvis en hjemløs katt er syk eller skadet, kan veterinæren avlive den på Statens regning.

Leietakere kan holde innekatt, uansett hva utleier bestemmer. Husleieloven bestemmer dessuten at selv om utleier forbyr dyrehold, kan leier holde dyr hvis «gode grunner» taler for det, og dyreholdet ikke er til ulempe for andre leietakere eller utleier. Les mer om dyrehold i borettslag her.

Katter er de eneste norske husdyrene som har blitt hjemløse i stor skala. Katten er ikke tilpasset vårt vinterlige klima, og vil lett fryse i hjel ved minus ti grader. Mange sulter i hjel, fordi tilgangen til rotter, mus og matavfall er for liten i moderne samfunn til at kattene kan overleve av å finne nok mat på egenhånd. Om sommeren tørster kattene i hjel, fordi det finnes få åpne vannkilder i byer og på tettsteder.

Katten er en fruktbar art. Derfor vil nye kattunger stadig komme til, slik at antallet hjemløse katter øker selv om de fleste dør i ung alder.

Enkelte kommuner og borettslag gjennomfører fra tid til annen avlivningsaksjoner, der hjemløse katter blir fanget og drept. I forbindelse med slike aksjoner kan kattunger bli værende hjelpeløse igjen hvis moren blir drept. Siden det kan være vanskelig å skille mellom tamkatter og hjemløse katter, risikerer også tamkatter livet under aksjonene.

Mange katter som bor i en familie, opplever i løpet av livet å bli kastet på dør. Noen er redde for at katter kan spre farlig smitte, men i praksis forhindres smitte fra katt til menneske ved alminnelig god hygiene.

Noen katter kommer også vekk fra familien ufrivillig. Katter som blir tatt med til sommerhytter eller som er med på flytting, kan stikke av og forsøke å vende tilbake til det opprinnelige hjemstedet. Slike katter vil være på konstant utkikk etter en ny familie.

Noen katter blir vanskjøttet av familien de bor i. Enkelte katteeiere tror at katten klarer seg selv, og katter i slike hjem vil lide under omsorgssvikten. De kan bli underernærte, syke og ensomme. Katteeiere uten kunnskaper om kattens behov og egenskaper vil kunne vanskjøtte katten av ren uvitenhet.

Med jevne mellomrom får Dyrebeskyttelsen og andre instanser meldinger om voldelige angrep mot dyr. Meldingene tyder på at katter, oftere enn andre dyrearter, er ofre for umotiverte grusomheter.

Undersøkelser viser at katter har positiv innvirkning på menneskers helse både fysisk og mentalt. Katter er kjælne og hengivne, og kan gi nærhet og glede. Samvær med en katt kan lære både barn og voksne mye om empati og innlevelsesevne, omsorg og vennskap.

Hvis katten øretatoveres, vil den bli registrert på eierens navn hos Dyrebeskyttelsen Norge. Slik kan eieren spores opp hvis noen finner katten etter at den har gått seg bort.

Katter som steriliseres eller kastreres, vil ikke formere seg. Slik kan antallet katter begrenses på landsbasis, og problemet med hjemløse katter reduseres.

Katteeiere som setter seg inn i hvilke behov katten har, vil unngå å vanskjøtte katten sin ufrivillig.

Et styrket offentlig dyrevern, som kan veilede dyreeiere, overvåke risiko- dyrehold og overta omsorgen for vanskjøttede dyr, vil kunne redusere antallet mishandlede katter.

Dyrebeskyttelsen Norge arbeider for å redusere antallet hjemløse katter, både på lokalt og nasjonalt nivå. Mange av Dyrebeskyttelsen Norges lokalforeninger nedlegger et stort arbeid i dette, og tar hånd om flere tusen hjemløse katter hvert år. Dyrebeskyttelsen Norge:

- Har etablert «Steriliseringsmodellen» - et helhetlig omsorgsprogram med formål å redusere antallet hjemløse katter på en human måte.

- Samarbeider med kommuner, borettslag, veterinærer og andre over hele landet om sterilisering, kastrering, øretatovering, omplassering og fôring av hjemløse katter.

- Driver hjelpesentre og mottak for omplassering av dyr i nød. Har tilknyttet krisehjem over hele landet.

- Driver fôrstasjoner for kastrerte, steriliserte og hjemløse katter.

- Avverger avlivningskampanjer.

- Samarbeider med offentlige dyrevernnemnder og veterinærer om forebygging av dyremishandling.

- Driver Katteregisteret, der alle øremerkede katter i Norge registreres.

- Påvirker myndighetene for å bedre de hjemløse dyrenes rettssikkerhet, og har bl.a. oppnådd skjerpede strafferammer for brudd på dyrevernloven.

- Har initiert det offentlige «Katteutvalget» som skal utmeisle en offentlig strategi for å avhjelpe problemet med hjemløse katter.

- Veileder publikum om fornuftig kattehold. Driver holdningsskapende arbeid for å høyne kattens status.

- Initierer forskning og samler kunnskap om voldsbruk mot dyr for å forebygge dyremishandling.

1) Store Norske Leksikon, Kunnskapsforlaget, 1985.
2) Heath, Sarah, «Hvorfor oppfører katten min seg slik?», Aventura, 1995.
3) Munch, P.A., «Norrøne gude- og heltesagn», Universitetsforlaget, 1996.
4) Børresen, Bergljot, «Husdyrliv», Gyldendal, 1999.
5) Lov om dyrevern av 20. des. 1974 nr. 73.
6) Rundskriv om lov om dyrevern. Utgifter ved avlivning av syke eller skadede eierløse dyr.
7) Robinson, I. (red.), «The Waltham Book of Human-Animal Interaction», Pergamon, 1995.
8) Lov om husleieavtaler av 26.03.99 nr. 17.
9) Rt. 1993 s. 1240, «Emmelinedommen».