En maidag i 2007 mistet vi vår høyt elskede pusegutt Ollie til kreft og nyresvikt, og han etterlot seg et stort tomrom både i huset og i hjertene våre. Pusejenta My var igjen ’enebarn’, og det var tydelig at hun sørget like mye som oss.
Men Ollie hadde lært oss mye om verdien av å kunne gi et hjemløst dyr en ny sjanse, og etter noen uker begynte vi så smått å tenke på at det kanskje fantes en annen katt der ute som kunne passe inn i den lille familien vår.
Vi har holdt kontakten med Karen Andersson hos Dyrebeskyttelsen Norge, avd. Oslo og Akershus helt siden vi adopterte Ollie, og hun hadde fulgt oss gjennom gleder og sorger. Når vi nå luftet ideen om å finne et nytt familiemedlem, inviterte hun oss til å komme til Hjelpesenteret i Mosseveien for å hilse på en langhåret pusegutt med det fasjonable navnet Largo Vivace. Fordi Karen allerede kjenner My, følte vi oss sikre på at hennes anbefaling ville vise seg å gå godt sammen med pusejenta vår og dette var selvfølgelig veldig viktig for oss. Hun hadde tross alt også mistet en hun var glad i.
Largo viste seg å være en langhåret svart sjarmør i stor målestokk, nesten 6 år gammel og med en matchvekt på rundt sju kilo, riktignok endel redusert for øyeblikket fordi han ikke trivdes spesielt godt i isolatet på hjelpesenteret. Han var nyskjerrig, oppvakt og utrolig kjælen, og med kun en ’hoggtann’ igjen i overkjeven (den andre var blitt trukket etter at han kom til hjelpesenteret pga. tannsykdom) var han en stor personlighet.
Largo hadde levd hele første delen av sitt liv hos en enslig mor og hennes datter, og selv om han av økonomiske grunner aldri var blitt vaksinert eller hadde fått den dyreste kattematen, var det tydelig at han hadde hatt et trygt og godt hjem og at han hadde hatt en familie som var veldig glad i han. Dessverre hadde eierne hans måttet flytte til et sted som ikke egnet seg for kattehold, og hadde ikke klart å finne et nytt hjem til han. Det var kun tilfeldigheter som gjorde at Karen oppdaget han hos dyrlegen der han var levert inn for avlivning, og han ble reddet i siste liten og fikk plass på hjelpesenteret mens han ventet på en ny start.
Ved vårt første møte var den lange pelsen hans både tovete og flokete, og det var det eneste som gav oss litt grunn til bekymring. Han så imidlertid ut til å nyte å bli børstet og stelt, og etter at undertegnede hadde lovet samboer’n å dedikere tid til pelsstell på daglig basis, var valget lett. Få dager etter at vi hadde truffet Largo første gangen, flyttet han hjem til oss i Asker.
Den første uken tilbragte han på gjesterommet for å bli ferdig med medisinkur (etter tannverken) og for å slå seg til ro med de nye menneskene sine. Det ble mye kos og oppmerksomhet, og han fant seg fort til rette. Litt mer spennende var det å introdusere han for My for første gang – hun var ikke særlig begeistret og han hang på henne som en klegg, kjempenyskjerrig og ivrig etter å bli venner. Han er en sosial fyr, og selvom han var enekatt i sitt ’tidligere liv’, hadde han flere kattevenner som han lekte med utendørs. Heldigvis tok det ikke lang tid før de aksepterte hverandre, og sakte men sikkert ble de venner. Nå leke-jager de hverandre både innendørs og utendørs, og selvom de fremdeles småkjekler litt nå og da, hersker det vanligvis harmoni i hjemmet.
Largo er en herlig fyr – snill som dagen er lang, litt trassig (som seg hør og bør) og med en personlighet man ikke kan unngå å legge merke til. Vi oppdaget fort at han nok var ganske bortskjemt fra barnsben av, og har forlengst gitt opp å forsøke å holde han fra å ligge på bordene. Noe som selvfølgelig har ført til at My også har kastet sin barnelærdom på båten og strekker seg ut i full lengde på stuebordet når vi forsøker å se på TV. Får han lov, må jo hun også...
Etter bare noen få uker på kvalitetsfôr, fikk vi en gledelig overraskelse i at pelsen til Largo ble skinnende blank og silkemyk, og det finnes nesten ikke tover uansett hvor langhåret han er! Men han elsker å bli børstet og stelt med, så mye frisering blir det jo uansett. Han er dessuten et matvrak av rang, og spiser alt han kommer over. Noe som resulterte i en vektøkning på en drøy kilo bare i løpet av det første halve året! Nå er han på diett, men det er ikke enkelt med en katt som er så godt som altetende og ikke vegrer seg for å snike seg inn på kjøkkenet, hoppe opp på kjøkkenbenken og forsyne seg av middagsrester som innpakket i folie ligger til avkjøling i påvente av en plass i kjøleskapet... Hvor mange andre kan for eksempel skryte av å ha katter som liker kakedeig?
Mer pratsom katt skal du dessuten lete lenge etter. Fra naturen side er han utstyrt med et utrolig klagende tonefall som gjør at det høres ut som om han er konstant misfornøyd og synes utrolig synd på seg selv, men han maler med lydstyrken til et middels jetfly, så vi tror ikke han har det så aller værst allikevel.
Largo har vært et fantastisk bekjentskap og vi håper på mange fine år sammen med den store pusegutten vår! Jeg tror Ollie ville vært fornøyd med valget vårt også, og det er tross takket være lærdommen fra han vi valgte å adoptere en ny hjemløs katt fra Hjelpesenteret i Mosseveien.
Hilsen fra Heidi, Asle, My og Largo |
