|
|
 |
 |
Historien om Chrico |
Påsken 2002 var varm og fin her på Østlandet. Mange reiste til fjells, men mange valgte også å bli hjemme denne påsken, som en del av oss frivillige i Dyrebeskyttelsen. Vi vet at ferietid også er høytid for kjæledyr som blir satt på gaten, kjæledyr som dukker opp utsultet og forfrosne etter en lang vinter, osv.
Vårt Hjelpesenter i Mosseveien 226 ble oppringt av Asker og Bærum Politikammer 1. påskedag, søndag 31. mars. De lurte på om vi kunne rykke ut til en adresse ved Bærum Sykehus, etter at de hadde mottatt en melding om en katt som hadde blitt slått i hodet med en hammer. Våre vakter denne formiddagen ringte febrilsk rundt, og det ble Elin Håkenstuen og undertegnede som rykket ut for å hjelpe denne katten. Underveis til stedet, ringte vi både de som hadde slått og politiet. De som hadde slått katten var narkomane, og hadde fôret katten fra og til i ca. 2 år, da de som bodde i leiligheten før dem hadde flyttet fra ham. For kort tid siden, hadde Chrico dukket opp med sår i ørene, og pelsen hadde begynt å falle av, så de trodde han led. De hadde da spurt en politimann de var i kontakt med noen dager i forveien hva de kunne gjøre, og hadde fått til svar at de kunne "kakke katten i hodet med en hammer".
Da Chrico ikke døde av slaget, fikk de panikk og kontaktet politiet igjen for hjelp, denne gangen pr. telefon, og politiet ringte da oss. Da vi snakket med politiet underveis til stedet, spurte vi direkte om hvorfor de ikke hadde rykket ut umiddelbart etter å ha fått meldingen, og svaret vi fikk var ordrett "Vi anser ikke dette for å være en politisak". Vi spurte i hvilken tilstand er katten, og fikk til svar at "ørene er avrevet, han har blitt slått i hodet med hammer, og skal vel bare avlives". Vi ventet oss det verste...
Da vi ankom stedet, ble vi møtt av 2 fortvilede personer, som var fryktelig lei seg for det som hadde skjedd. De hadde stengt Chrico inne i et lite rom hvor det bare var en fryseboks, et par pappesker og et par lenestoler som sto stablet oppå hverandre. Da jeg gikk inn i rommet og fikk lukket døren bak meg, begynte helvetet. Chrico ble fullstendig gal. Han klatret regelrett oppover bare vegger og opp langs vinduet, han falt ned, han sprutet utover mat og drikke som de hadde satt frem til ham og var rett og slett spinn vill. Jeg sto helt stille for å vente til han hadde roet seg ned, av frykt for at han skulle skade seg ennå mer. Jeg hadde ennå ikke fått sett nok på ham til å avgjøre hva slaget mot hodet hadde gjort mot ham. Det eneste vi hadde med oss av utstyr, var et transportbur, og jeg begynte å angre på at vi ikke hadde tatt oss tiden til å kjøre ut til vårt Hjelpesenter for å hente en kattefelle... Vi trodde helt ærlig at vi ville finne en hardt skadet katt, ikke en gal katt. Elin åpnet døren på gløtt og sendte buret inn til meg når Chrico hadde roet seg ned, og fortalte meg da at når Chrico ikke døde av slaget, så hadde de gitt ham 5 mg metadon for å ta livet av ham! 5 mg er nesten dobbel overdose for mennesker... Vi har i ettertid lært at metadon hos en katt fungerer som speed hos mennesker, så vi har forstått nå hvorfor han var så vill og gal!
Etter en del mislykkede forsøk på å få ham inn i transportburet, kom også Elin inn i rommet for å hjelpe til, da Chrico hele tiden klarte å forskyve transportburet. Chrico var en stor hannkatt, ca. 6-7 kg, og sterk. Det beundringsverdige med Chrico må sies å være hans lynne. Til tross for at han hadde vært hjemløs i minst 2 år, blitt slått med hammer og gitt metadon, så var han aldri agressiv ovenfor meg. Jeg fikk etterhvert lov til å ta på ham, men han var jo selvfølgelig speedet og redd, så en enkel jobb var det ikke. Vi forsøkte å gi ham noen ostebiter, og han spiste litt, men ikke nok til å få lokket ham inn i transportburet. Etter å ha forsøkt i over 1 time inne på dette lille rommet, gikk han plutselig inn i buret av seg selv! Vi var ikke sene om å stenge døren, til store protester fra Chrico!
Herfra bar det rett til Oslo Dyreklinikk, Oslo's eneste døgnåpne dyreklinikk. Vi fikk ham ut av buret, men da var vi igang igjen med et forsøk på å sette hele eksaminasjonsrommet på hodet... Jeg klarte til slutt å holde ham fast lenge nok til at veterinæren fikk satt en dose med narkose på ham, så vi kunne få undersøkt hodeskallen hans. Chrico kjempet hardt imot, og vi måtte sette nok en dose med narkose for i det hele tatt får undersøkt ham. Chrico sovnet heller ikke av den, så en tredje dose ble satt, med fare for at kroppen hans ikke ville tåle mer. Vi var veldig bekymret på dette tidspunktet, både for eventuelle skader mot hodet, metadondosen og nå narkosen. Heldigvis gikk det bra. Veterinæren undersøkte hodet til Chrico, og kunne ikke påvise verken brudd eller hevelser. Ørene hans var heller ikke spesielt skadet, de hadde kun noen rifter etter nylige slosskamper. Siden Chrico nå var nok bedøvet til at vi kunne få barbert klumpene i pelsen hans, ble Elin og jeg stående i over 1 time til og barbere kroppen hans. Klumpene satt helt inntil huden, og var så harde at de kan sammelignes med en ullgenser vasket på 90 grader...
Han ble så fraktet ut til vårt Hjelpesenter, hvor vi plasserte ham i et mørkt og rolig bur. Vi hadde da snakket med vår faste veterinær, og hun sa at Chrico kom til å gå i spinn når metadonen gikk ut av kroppen hans, så det var viktig å holde ham i buret.
Etter et par dager tok vår faste veterinær en normal helsesjekk på Chrico, og fant ut at han var i stand til å kunne kastreres/vaksineres og øremerkes. Dagen etter, så fraktet jeg Chrico ut til en av mine kollegaer for privat oppstalling, så han kunne endelig få anledning til å komme seg etter alt han hadde gått gjennom de siste dagene (for ikke å snakke om årene). Etter kort tid hos sin nye fostermor, kom han ut av buret. Han spiste litt Sheeba, før han gjemte seg under sofaen. Dagen etter fikk fostermoren hans lokket ham frem med litt god mat, og da begynte han endelig å male! 9 dager etter slaget mot hodet, var jeg og besøkte ham, og selv om han var noe redd til å begynne med, så var det ikke verre enn det litt god leverpostei kunne ordne. Han lot seg lokke frem fra sofaen, og når han endelig var fremme, var han ikke til å stoppe! Han malte hele tiden, koste masse og la seg godt til rette oppe i sofaen! Noen dager senere, gjemte han seg ikke lenger, og fulgte sin fostermor i hælene hele tiden. Han elsket kos, spiste godt, og kom seg utrolig fort etter alle hendelser.
I juni 2002 kom vi i kontakt med et hyggelig, ungt par som hadde sett Chrico på vår hjemmeside. Det var da drøye 2 måneder siden vi reddet Chrico. De kom på besøk, falt umiddelbart for ham og ønsket å adoptere ham. Kjærligheten var gjensidig. Chrico satt seg tillitsfullt ved siden av mannen, og slik satt de i nesten 1 time. De hadde en katt fra før, og var veldig spente på om de ville tolerere hverandre. De hadde også fine utemuligheter her i Oslo, og skulle etterhvert flytte til landlige omgivelser i Tyskland. De hadde med seg flotte bilder av Chrico's kommende hjem i det store utland, og skrev under på at Chrico skulle id-merkes også med tysk microchip. Den 13. juni var endelig den dagen da livet til Chrico skulle ta en (forhåpentligvis) siste vending. Han ble hentet av sine nye eiere, og både Chrico's fostermor og jeg sto med tårer i øynene, av både sorg over å "miste" ham og glede over at livet hadde endelig smilt til ham etter 6 år. Vi avtalte å komme på besøk før han flyttet til Tyskland i august, for å hilse på og ta bilder av ham i sitt nye hjem.
I midten av juli kom så en av de mest triste beskjeder vi noen gang har fått. Chrico var død.... En vakker sommerkveld i juli kom han ikke hjem igjen, og de begynte desperat å lete etter ham. De trykte opp 200 plakater, som de hang opp og la i postkasser over hele området. En mann tok kontakt og sa han hadde sett en påkjørt katt som lignet på beskrivelsen. De reiste ut umiddelbart, og fant Chrico.... Chrico's nye eiere var sønderknuste, og det samme var vi. Dette er allikevel for oss en suksesshistorie, og vi klarte å gi Chrico noen trygge, gode måneder og et godt nytt hjem, før det var en ulykke tok livet fra ham og heldigvis ikke menneskers grusomheter eller uvitenhet. Chrico vil for alltid leve i vårt minne, og hans fantastiske personlighet, til tross for alle prøvelser han var blitt utsatt for, er med på å gi oss styrke til å fortsette vårt arbeid for de hjemløse og de mishandlede dyrene.
Vi har tatt kontakt med Asker og Bærum Politikammer i ettertid, hvor vi kritiserer deres innstilling til brudd på dyrevernloven, samt bedt om et svar på hvorfor de velger å sende ut personer fra en frivillig organisasjon for å hente ut en mishandlet katt hos noen narkomane. Vi visste ingenting om hvilken tilstand de var i, hvor mange de var eller om vi i det hele tatt var velkomne. Vi har ingen myndighet til å trenge oss inn på annen manns eiendom, og politiet burde i det minste bistått oss i denne saken. Svaret kom etter noen uker, med en beklagelse og at saken skulle tas opp internt hos politiet. Og det var det siste vi hørte... Vi ønsker et godt samarbeid med politiet, på samme måten som de setter pris på vår bistand. Vi får håpe dette samarbeidet vil gi oss bistand ved neste mishandlingstilfelle.
Hege Johansen |
|
|
|
|
 |
Chrico hos veterinæren. |
Chrico hos veterinæren. |
Chrico har endelig forstått at man kan ligge oppe i sofaen, ikke under! |
 Stolt gutt poserer for fotografen! |
Se så glad og trygg jeg har blitt! |
Endelig har dagen kommet, Chrico på vei til nytt hjem! |
|
|
|
