Dette er historien om 2 små karer som ble funnet av personell fra NSB på Alnabrus togskinner en augustdag i 2002. Man kan jo bare gjette seg til hvordan de hadde havnet der, men som de fleste historier ender også denne godt.
En fredagskveld tidlig i august ble lederen av DOOA oppringt fra NSB avd. Alnabru - de hadde hørt kattungejammer og funnet en kattunge på togskinnene. Hege kastet seg i bilen og ble overlevert en liten stripete kar som ikke var mer enn 4 - 6 uker gammel. Han ble selvfølgelig tatt med til Hjelpesenteret på Mosseveien mens personalet på NSB ble bedt om å se etter flere, det var som regel alltid mer enn en. Joda, dagen etter ringte de igjen og fortalte at de hadde funnet en til. Ny biltur, og ja riktignok, der var broren, en møkkete, raggete liten tass som hadde skreket så mye at han ikke hadde stemme igjen. Han ble sporenstreks kjørt til Hjelpesenteret og gjett om det var noen som var glad for å se broren sin igjen. Det var helt tydelig gjensynsglede! Dere kan se på det første bildet her hvordan disse småtassene så ut den første helgen på Hjelpesenteret.
På Hjelpesenteret ble de tatt godt hånd om, fikk morsmelkserstatning, masse mat og masse kos. Det tok ikke lang tid før de var høyt og lavt som kattunger flest. En ettermiddag noen uker senere dro vi, en familie fra Drøbak, til Hjelpesenteret med håp om å finne en liten tass vi kunne ta med oss og gi et godt og trygt hjem. Vi var i utgangspunktet ute etter kun en, helst en hunnkatt og den skulle være korthåret. Den vi falt for når vi kom dit var en liten langhåret "hunnkatt" som het Ronja. Vi reserverte "henne" og begynte å glede oss til å kunne ta henne med oss hjem.
I løpet av ventetiden var vi flere ganger innom og hilste på henne på Hjelpesenteret. Vi så at hun var veldig knyttet til broren sin så vi bestemte oss for å la han få bli med slik at de kunne få vokse opp sammen. Dagen før vi skulle hente dem fikk vi en telefon fra Hjelpesenteret hvor en forsiktig stemme sa; " Du, den grå og hvite kattungen er ikke en Ronja, men en Ronny." Dermed ble vi de lykkelige eierne av 2 karer som i dag heter Jarmand og Marvin.
Gleden var stor når dagen endelig kom og vi kunne putte dem i transportburet og vende nesen mot Drøbak med vår dyrebare last. Vel hjemme ble buret satt midt på stuegulvet og det var verdens største øyne som forsiktig kikket ut på alt dette store, nye. Det var jo masse rart som de aldri hadde sett før, de var jo vant til helt andre omgivelser som ikke lignet på et "møblert" hjem i det hele tatt. Jarmand var tøffest (den grå og hvite), han krøp ut og begynte å utforske omgivelsene ganske raskt. Marvin satt igjen i buret hvor det var trygt og bare glante på broren som kjekt gikk rundt og gjorde seg kjent. Til slutt fant Marvin ut at han kunne ikke være noe dårligere så han ålte seg ut på stuegulvet han også.
Etter noen timer var begge gutta varme i trøya og hadde oversikt over både hvor kattetoalettet og matskålene befant seg. Vi andre hadde mer enn nok med å binde opp gardiner, flytte alle planter opp i høyden og skuffe unna telys og andre "farlige" gjenstander. Det var som å få småbarn i huset igjen.
Tiden går og i dag er gutta snart 9 måneder, ferdig kastrerte, vaksinerte samt øremerket og dermed så smått klare for å utforske verdenen utenfor stuedøra også. De har så vidt begynt å gå ut og følger hverandre i tykt og tynt, veier i dag henholdsvis 4,5 og 5 kg så pass dere andre " slemme" ukastrerte hannkatter som tisser på dørene i nabolaget, her kommer gutta som snart tar dere i håndbak!! Vi blir store!!
Stort, lykkelig mjau fra Jarmand og Marvin. |
