Kaptein Krok ble funnet i Oslo Sentrum, hardt skadet i forbeinet fra albuen og ned. Da ingen eier meldte seg valgte vi å amputere beinet for at han skulle få et godt liv. Han taklet amputeringen veldig bra, og ble senere adoptert av Marianne Øvre.
Hei på dere. Jeg vil fortelle litt om en pussig, underlig og en helt fantastisk katt som heter Kaptein Krok, eller Kroken som han blir kalt hjemme hos oss.
Jeg hadde lenge tenkt på hvor koselig det hadde vært å få seg en katt i huset igjen. Ensomme kvelder gjorde det til at jeg savnet det enda mer. Så en dag bestemte jeg meg, jeg ville skaffe meg en voksen katt. En omplaserings katt. En kattunge var uaktuelt, og siden det hele tiden er hjemløse katter som trenger hjem, var ikke valget vanskelig.
Jeg tittet først litt i avisa, ringte litt rundt og pratet med div folk i dyrebeskyttelsen. Og noe drev meg til hjemmesiden til Oslos dyrebeskyttelse. Jeg tittet en del inne på siden og fant ei jente jeg falt for. Så jeg ringte. En hyggelig dame tok telefonen og vi hadde en hyggelig samtale. Hun fortalte meg tidlig om en litt annerledes katt med navn Kaptein Krok. En stakkar som ingen ville ha fordi den var litt annerledes enn alle de andre. Den manglet et frambein og var ikke like fullkommen som alle de andre kattene.
Det ble ikke mer prat på den katten, men mer på hu jenta jeg hadde lest om. Jeg bestemte meg for å reise en tur til Oslo og titte for jeg falt egentlig litt for den jenta.
Dagen kom. Jeg hadde ikke klart og glemme den stakkars lille Kroken som ingen ville ha. Og da jeg kom ned dit ville jeg først se han. Han satt gjemt i en liten seng i en krok inne på vaske rommet. Det streifet en og annen katt forbi i ny og ne. Og var de nærmere en meter så brummet Kroken. Jeg ble litt fasinert over hvor mye en katt kan brumme slik som denne grå trebente katta gjorde.
Jeg gikk og tittet litt og det var katter overalt. Under skap, over skap, i hylle og i skuffer. Og det var en familie-vennelig rød katt som jeg også likte. Men jeg klarte ikke å glemme den lille stakkaren som ingen ville ha, så etter litt tenking så hadde jeg bestemt meg. Jeg ville gjerne gi den katten et nytt trygt hjem. Papirer ble ordnet og han ble plassert i buret.
Turen hjem mjauet Kaptein Krok hvert halve minutt. Stakkaren var sikkert så redd. Jeg tenkte litt på om jeg hadde valgt riktig. Men tvilen ble borte så fort jeg kom hjem. Han tittet ut av buret og gikk litt rundt og snuste. Mjauet litt, men slo seg til ro så si med en gang. Jeg tror den katta ble så lykkelig av å endelig få være alene. Han var virkelig en kosete og kjælen katt. Den forlot ikke beina mine på mange dager.
Barna mine kom hjem etter noen dager og ble kjempeglade. Minsten på tre år har kommentert mange ganger at katta ”mista bein”. Og min nevø på to har gått mye og lett etter det siste beinet. Men han har ennå ikke klart å finne det.
Kaptein Krok, eller Kroken som vi kaller han, har virkelig funnet seg til rette hos oss. Han har til tider to barn som leker litt hardt med han, men Kroken gjør ingen verdens ting mot dem. Han elsker å ligge i fanget på oss. Her ligger han på fanget til gutta-boys. Om vi ikke sitter riktig og han ikke får lagt seg i fanget, så gjør det ingen ting for han å ligge på hofta. Han koser seg uansett.
Etter ca fem uker slapp vi ut Kroken. Han hadde vært med ut noen ganger i bånd uten problem. Men å slippe han helt ut uten bånd gikk også helt greit. Ham er aldri langt unna. Bare å rope på’n så kommer’n, skrikende med sin rare mjauing. Nesten så jeg kan høre han svare ”jaaaa” når jeg roper på’n. Trives nok best inne ennå, men er ute hver dag. Sitter på terrassen rett som det er og titter inn for å se om det er noen som vil slippe han inn. Men så forsvinner han igjen. Ut på eventyr. Tusler med i stallen, og inn på låven. Har sett han borte hos naboen og i havnehagen. Men aldri langt unna. Har hilst på en annen stor katt som har streifet litt nede i stallen. De knurret godt til hverandre, men ingen ting skjedde.
Han fant seg ei lita jinte han ble venn med, da han var en lang helg på kennel i vinterferien.
Og i påska har han vært på ferie hos min far. Trives godt der også, men han ville vist ut og han gikk og mjauet en del. Så han savnet nok noe.
Det er da i alle fall ingen tvil lenger at jeg valgte riktig katt. Det er uten tvil den mest kosete katta en familie kan ha. Så det er mange som har gått glipp av en fin katt på de sju mnd han var der. Men fint for meg selvsagt. Og selv om han mangler det ene frembeinet sitt, så ser det ikke ut til å være noen hindring for han. Han er en liten lykkelig katt som har fått en ny sjanse i livet.
Så til alle de som tviler på om en katt med bare tre bein eller med andre skavanker ikke kan klare seg i livet, så er min Kaptein Krok et levende bevis på det. Han er en lykkelig liten fyr og vil bli hos meg til alderdommen tar han. (Og det håper jeg er lenge til)
Så gi selv en beskjeden brummete katt en sjanse. Selv om han gjemmer seg bort i en krok, og ikke vil vise seg frem. Det kan faktisk være drømmekatta di...
Jeg vil takke for at dere som hjelper disse hjemløse og forlatte dyrene for innsatsen dere gjør. Jeg har i alle fall fått tak i verdens beste katt takket være dere.
Med vennelig hilsen Marianne Øvre |
