Jeg vil gjerne fortelle historien om Kasper. Verdens snilleste katt.
Det var januar 2002 og samboeren min måtte reise til England på et to måneders oppdrag. Jeg gruet meg til å være alene og fikk derfor gjennomslag for mitt årelange ønske om å få en katt. Katt har jeg hatt hele livet, og syntes det måtte være en glimrende diskusjons- og kosepartner å ha.
Vi dro på hjelpesenteret i begynnelsen av februar. Der ble vi tatt imot av en hyggelig dame som hette Kari som hjalp oss å velge en pus. Vi kunne tilby et trygt og kjærlig (og barnefritt) hjem til en katt som trengte ro og gode vibrasjoner.
Da viste hun oss en vakker, grå, langhåret skydott med myk pels som hette Kossi. Vi ble sjarmert rett i senk. Han viste at han var meget skeptisk, men han lot oss skjønne at han hadde en kosete side også. Kari fortalte at Kossi hadde blitt omplassert to ganger før fordi han var så redd av seg. Familiene som hadde hatt ham før hadde hatt barn som var altfor voldsomme etter hans smak og han hadde derfor bare sittet skjelvende under sofaen. Mor- og farsinstinktet vårt banket i hjertet og vi valgte å adoptere ham.
Egentlig hadde vi tenkt at vi skulle ha en jentekatt som skulle hete Vespa. Plutselig hadde vi en gutt. Vi kalte ham Kasper.
Kasper ble en super partner på alle måter. Han sov i sengen vår, pratet med oss til frokost, og lå gjerne vedsiden av oss i sofaen og koseklorte på klærne våre. Det eneste han "hatet" var å bli løftet opp. Da sprellet han til vi slapp ham. Så da sluttet vi å løfte ham og instruerte alle uinnvidde om å respektere den grensen han hadde satt. For det var virkelig den eneste. Med min erfaring med katter var Kasper den mest godlynnede jeg har møtt. Vi hadde lange "kjærlighetsaffærer" når Kasper lå i sofaen og fikk kos og klapp over hele seg. - Med høylytt maling til takk. Det aller beste var likevel å bli børstet. bare han så børsten malte han høyt, for han visste at det vanket kos og nykjemmet pels.
Den 13. februar 2003, ett år etter at vi fikk ham, døde Kaspergutten vår fra oss. Han fikk blodpropp og mistet kraften i bakparten sin. Vi fant ham i kattetoalettet sitt da vi kom hjem fra jobben, lam fra livet og ned. Han hylte av smerte. Vi kjørte på Veterinærhøgskolen, og de sa at det ikke var noe å gjøre. Dødsprosessen i bakparten var igang og temperaturen hadde allerede sunket til 33 grader. Han fikk en dødelig dose med smertestillende, og fikk sovne inn sammen med oss mens vi klappet ham og hvisket godord.
Nå sørger vi over tapet av vår kjære venn, men har bestemt oss for at lekene hans og all den kosen vi har på lager skal få komme en annen kattepersonlighet fra hjelpesenteret til gode. Det hadde Kasper villet.
Med dette vil jeg takke Dyrebeskyttelsen for den fine jobben de gjør og for å ha gitt oss et så rikt år med Kasper. |
