|
|
 |
 |
Historien om Ollie |
Jeg vil gjerne fortelle en liten solskinnshistorie om verdens kjekkeste pusegutt, Ollie.
Selv har jeg vokst opp med dyr, og da jeg flyttet sammen med kjæresten min inn i et nydelig lite hus med stor hage, begynte etterhvert savnet av en firbent venn å melde seg. Vi pratet lenge om å skaffe oss katt, og da en av naboene fikk kattunger, forelsket vi oss raskt i de to kullsorte nøstene. Valget falt på den lille jentepusen My - vår aller første katt. Gleden var stor og den lille sorte braget masse liv, røre og latter inn i huset og det gikk ikke lenge før vi ikke kunne skjønne hvordan vi hadde klart oss uten henne. Etter et års tid, begynte vi imidlertid å lure på om hun kanskje var litt ensom når vi var borte på jobb, og siden vi hadde både hjerterom og husrom nok til en katt til, begynte vi å tenke på å utvide familien. Vi var imidlertid også redd for at My skulle føle seg tilsidesatt og mindre elsket enn før, og bestemte oss for å søke ekspertråd hos Dyrebeskyttelsen. Vi fikk raskt positivt svar, med presentasjon av to katter som nok ville passe godt inn i familien vår, og vi tok snart turen til Kattehuset for å hilse på de to.
Fra første øyeblikk vi så Ollie der han lå i kurven sin og var den tristeste, mest deprimerte katten vi noengang hadde møtt, rørte han ved noe i oss. Ollie hadde vært på Kattehuset siden påske - nå var det september - og ville ikke annet enn å ligge i kurven sin, tydelig resignert og mistilpass. Alderen hans var anslått til ca. 3 år, og han var en usedvanlig vakker katt selvom pelsen hans var matt og pjuskete. Øynene hans var imidlertid det vi festet oss mest ved - de var enormt store og så ut til å romme all verdens sorg og motløshet. Vi ba om å få noen dagers betenkningstid - aller mest så undertegnede kunne overbevise samboeren om at dette var kjærlighet ved første blikk - og helgen etter hentet vi Ollie hjem.
Den første dagen tilbragte Ollie under en av godstolene på biblioteket, der han satte tillivs store mengder kokt sei og betraktet verden med de enorme, alvorlige øynene sine, mens My snek i døråpningen og var generelt skeptisk. Vi holdt kattene adskilt mens vi var på jobb den første uken, og lot dem venne seg gradvis til hverandre. Ollie fulgte etter My overalt i et forsøk på å bli venner, mens My var helt himmelfallen over at vi kunne tro hun ville dele hus med den derre guttepusen! Men etter en uke kom vendepunktet! Vi hadde vært ute og handlet, og My hadde vært ute og lekt i hagen mens Ollie ikke fikk lov til å gå ut enda. Da vi kom hjem og låste opp døra, kom My løpende for å være med inn og føk forbi oss og inn i gangen. Samtidig kom Ollie gående fra stua for å se hvem det var som kom på besøk. Ingen av kattene kunne se hverandre fordi stua ligger i en rett vinkel i forhold til gangen, og plutselig rundet begge to hjørnet fra hver sin side og ble stående helt snute mot snute! De sto der ganske lenge og 'susset' på hverandre, og etter det forandret forholdet dem i mellom seg. -Nå var det My som fulgte etter Ollie for å få han med på å leke, og hun er nok fremdeles ikke helt fornøyd med at han er en temmelig lat og bedagelig anlagt pusegutt... Får han velge, er det sove og kose - tett fulgt av spise - som står øverst på ønskelisten hans...
I begynnelsen slet vi endel med at Ollie markerte inne - det var tydelig at han ikke følte seg helt trygg ennå, og sikkert trengte å befeste sin posisjon i heimen. Vi vasket og vasket og desinfiserte og fjernet lukt, og fant tilslutt ut at vi skulle kjøpe en kattesele og se om han hadde lyst på noen lufteturer i hagen. (Vi ville ikke slippe han ut på egenhånd før vi var sikre på at han hadde slått seg til ro i det nye hjemmet sitt) Som den snille gutten han er, lot Ollie seg påføre selen, om enn noe motstrebende, og ble fraktet utendørs. Dette var på senhøsten, men det var ennå ikke særlig kaldt og det hadde ikke kommet noe snø. Ollie var imidlertid ikke særlig villig til å bevege seg mye med sele på - han trasket pliktskyldigst rundt litt og ville gjerne inn igjen tydeligvis. Vi tok han imidlertid med ut et par ganger om dagen, og tenkte han sikkert hadde godt av litt frisk luft. My fulgte selvfølgelig nøye med på sidelinjen, og en spesielt mørk og tåkete kveld lå hun på lur bak en busk og hoppet fram idet Ollie luntet forbi. Han skvatt, rykket til og begynte å løpe og dermed løste sikkerhets-spennene i katteselen seg ut og han var fri. Borte var han, og uten halsbånd eller noen som helst kjennskap til nabolaget! Vi var kjempefortvilet, vi lette med lommelykt og ropte og lokket, og tåka ble tettere og tettere og det ble mørkere og mørkere. Men ingen Ollie var å se. My ville være med å lete, men vi var redd hun også kunne rote seg bort siden hun sjelden går så langt fra huset, og sendte henne inn gjennom katteluken som bare var åpen innover for anledningen. To ganger klarte hun imidlertid å lirke den opp allikevel og var raskt på pletten for å hjelpe til å lete - det var helt tydelig at hun skjønte at noe var galt! Vi fant tilslutt ut at Ollie iallefall kjente lukten hennes og kanskje ville kunne følge sporet hennes hjem igjen. Tilslutt var det for mørkt og tåken lå altfor tykt og vi hadde finkjemmet nabolaget flere ganger. Etter råd fra hjelpesenteret satte vi en pappeske på trappen med teppet hans i, og satte frem litt mat og vann, før vi gikk til sengs. Jeg tror ingen av oss sov særlig mye den natten, og gleden ville ingen ende ta da jeg våknet grytidlig neste morgen for å fortsette letingen, bare for å åpne døra og finne en Ollie sittende på trappen, utålmodig etter å få frokost!! Etter denne episoden begynte han å mase om å få slippe ut, og vi så ingen grunn til å holde han inne lenger - nå visste han jo tydeligvis hvor han bodde. De første dagene var han borte lenge - først 8 timer, så 6 timer og 4 timer og tilslutt - når han forsto at han kunne komme og gå som han ville gjennom kattedøren (selvom han fremdeles ikke har lært seg å åpne den, og vi må holde den på vidt gap med en wire) ble turene kortere men flere i løpet av en dag. Vi har så godt som ikke hatt problemer med markering etter dette heller, men vi har jo observert han spraye glad og fornøyd i naboens rosebed... Han lengtet nok bare ut, og trengte et territorie og patruljere!
Men nå er våren her, og Ollie har virkelig våknet til liv! Han elsker å være ute, og han har til og med begynt å la seg leke med! Fra å være en ytterst beskjeden, småengstelig og forsiktig katt, har han endelig begynt å lære seg normal kattefolkeskikk - sånn som å tigge ved bordet, holde menneskene med selskap om natten (dvs. sove i senga) og å mase - til tider ganske høylytt - når det er for lenge siden sist han fikk en ekstra godbit. Dessuten vet han veldig godt at han er en knakende kjekk kar - han er mester i å sende sexy blikk skrått over den ene skulderen der han ligger på vindushyllen og tar seg ut :)
Ollie er den snilleste, mest kosete katten jeg har hatt gleden av å kjenne - han ruller mer enn gjerne over på ryggen slik at noen kan kose den hvite, krøllete og uimotståelige magen hans. Han elsker mat og er så og si altetende, og han maler så det virkelig vibrerer i sofaen. Pelsen hans er nydelig, lang og silkemyk, og han har sjarmerende hvite tær på begge forpotene og en kjempesøt hvit 'smekke'. Dessuten er han ganske pratsom, og er påpasselig med å si ifra når han kommer inn igjen etter en luftetur, da 'roper' han helt til noen svarer!
Ollie er fremdeles en litt forsiktig fyr, og lar seg ikke så ofte klappes eller tas på når han befinner seg på bakkenivå, men så snart han har kommet seg opp i sofaen, i senga eller på vindushylla, kan han ikke få nok av kos og oppmerksomhet. Og skulle det vanke en liten godbit, glemmer han all sjenanse og han kan til og med gi labb - på sin egen spesielle måte! (Det var det han som lærte oss faktisk..)
Det er klart vi hadde noen små og litt større 'innkjøringsvansker', men ingenting uoverkommelig, og vi angrer ikke en dag på at vi bestemte oss for å gi husrom og hjerterom til en omplasserinskatt! Vi ville ikke vært forten noen av pusebarna våre for alt i verden, og anbefaler alle som tenker på å skaffe seg en katt om å ta en tur innom nærmeste hjelpesenter!
Har man ikke anledning til å adoptere en katt, er det også mulig å fjernadoptere - da betaler man noen kroner i måneden, og får bilder og oppdateringer på hvordan det går med adoptiv'barnet'. Vi har to fjernadoptivpuser på hjelpesenteret til DOOA, og det kan anbefales! Det er en god følelse å kunne hjelpe disse vakre dyrene og de fantastiske menneskene som legger så mye av sitt liv i å hjelpe dem til et godt og verdig liv!
Hilsen Ollie, My, Asle og Heidi :) |
|
|
|
|
 |
Jeg er jo både pen og fotogen! Hva mer kan man ønske seg? |
Ollie og "lillesøster" My koser seg i biblioteket. |
"Gjeeesp..." - hva mer kan man ønske seg enn en bløt og god seng? |
 Ollie og halvparten av hans priviligerte tjenerstab. |
|
|
|
