Snuppa (tidligere kalt både Tessa og Cleo) ankom Hjelpesenteret vårt i begynnelsen av april 2001. Hun ankom fra Københavngata, hvor hun hadde gått ute i minimum 3-4 måneder. Det var takket være noen bygningsarbeidere som oppdaget henne, at hun kom til oss. Men Snuppa lot seg ikke fange så lett, og derfor tok det lang tid å få henne i hus. Temperaturen i denne perioden var i lange perioder - 15 til - 25 grader, og det er nesten et under at hun overlevde.
Da hun ankom Hjelpesenteret var hun veldig redd, tydelig skadet i høyre forpote og med øyne som tinntallerkener. Vi døpte henne Tessa. Om skaden var gammel eller ny visste vi ikke på dette tidspunktet. Etter en grundig veterinærundersøkelse viste det seg at skaden i poten var gammel, og poten var regelrett blitt knust på et tidspunkt, uten at hun hadde mottatt noen veterinærhjelp på det tidspunktet dette må ha skjedd. Dette hadde ført til at poten var blitt forkrøplet og hun haltet kronisk, men det virket ikke som om hun hadde noen smerter som følge av dette. I tillegg viste hun etterhvert tydelige tegn til mishandling, og hun fant seg et fast tilholdssted bak en sofa på Hjelpesenteret. Hun holdt seg unna alle mennesker hele dagen, og smøg seg forsiktig opp i et hjørne på sofaen på kveldstid. Når vi forsøkte å kose med henne, krympet hun seg og la ørene flatt inntil hodet i frykt for å bli slått. Hun snudde alltid enden til for å ha fluktretningen klar, samt beskytte ansiktet sitt.
Det viste seg også at hun var øremerket, men ved en nærmere sjekk i øremerkeregisteret, klarte vi allikevel ikke å finne eieren. Kanskje ennå mer besynderlig ble det, når det viste seg at hun faktisk hadde vært innom Dyrebeskyttelsen 3 år tidligere, da under navnet Cleo! Alle kluter ble satt til for å finne hennes dokumenter fra 3 år tidligere for å finne ny eier, men til ingen nytte. Papirene var og ble borte, på samme måte som at øremerkeregisteret ikke ga oss noe navn. Nesten litt for merkelig?
Månedene gikk uten at noen valgte å adoptere Snuppa, ganske enkelt fordi hun aldri turde å vise seg frem for fremmede. Det var nesten ingen som i det hele tatt så henne pga hennes frykt. Det viste seg allikvel at hun likte å kose, bare det ble gjort på hennes premisser, sent på kvelden når roen hadde senket seg over Hjelpesenteret.
Undertegnede bestemte seg høsten 2001 for å skaffe en katt til så snart vi fikk flyttet til et egnet sted, og det var viktig for oss å finne en katt som kunne passe sammen med min ekstremt bortskjemte, kastrerte hannkatt Obelix. Obelix hadde vi hatt siden han bare var 2 uker gammel, og han så på min samboer og meg som hans eiendom. Det var derfor veldig viktig for oss å finne en katt som ikke ville true hans "dominante" stilling i huset.... Da vi endelig kunne skaffe oss en katt til, falt valget på Snuppa. Hun hadde da vært på Hjelpesenteret i ca. 8 måneder, og var den som hadde vært der aller lengst.
Siden Snuppa var så ekstremt redd og ikke tillot noen å løfte henne, var det vanskelig å få henne inn i et transportbur, og før det var gått 5 minutter av kjøreturen hadde hun allerede lagt igjen et stinkende visittkort i transportburet. Vi gledet oss veldig til de resterende 25 minuttene i bilen... Hun jamret virkelig sårt, og vi følte da begge en liten tvil komme snikende om hva vi faktisk hadde gjort. Visste vi virkelig hva det ville si å ta til oss en så redd og mishandlet katt?
Da vi kom hjem, valgte vi å slippe henne løs på kjøkkenet, og stenge av resten av huset for henne. Døren inn til kjøkkenet er en typisk, tung skyvedør. Når vi la oss den natten, var tydeligvis den døren ingen vanskelig match for Snuppa, og vi våknet av et leven rundt kl. 04:00. Snuppa var løs! Vi føk opp av sengen, vel vitende om at Snuppa og Obelix ennå ikke hadde hilst på hverandre, og Obelix ville nok ikke være spesielt lykkelig over å få en fremmed katt løpende løs på hans territorie sånn uten videre. Letingen etter Snuppa begynte. Hun kjente jo heller ikke oss, så vi var bare 2 skremmende fremmede, som hadde fraktet henne vekk fra det etterhvert så kjente Hjelpesenteret.
Da vi fant henne hadde hun gjemt seg i underetasjen, i det innerste rommet. Jeg var noe klønete i min halveis sovende tilstand, og løftet henne opp med en hånd i nakkeskinnet og en annen under enden. Trodde jeg.... Det viste seg jo at min andre hånd var under bakbeina hennes, så hun fikk et meget godt tak med klørne inne i hånden min. Man kan jo si at jeg måtte slippe henne raskt da 10 klør satte sine tydelige, kraftig blødende, spor i håndflaten. Etter noe mer kamp, fikk vi henne til slutt inn på kjøkkenet igjen og stengt døren. Tvilen kom jo litt tilbake da, om vi visste hva vi gjorde....
Hun spiste godt, og lot oss få kose henne innimellom. Andre ganger klarte hun å gjemme seg bak komfyren, og vi har vel ikke tall på alle de gangene vi måtte trekke ut både oppvaskmaskin og komfyr for å få henne frem. Etter noen få dager på kjøkkenet forsto vi at det var på tide å få utforske litt mer av huset, samt bli bedre kjent med Obelix. Vi lot henne da få komme ut i hovedetasjen, og hun nærmest krøp rundt fra gjemmested til gjemmested. Når vi lot som om vi ikke så henne, utforsket hun forsiktig litt mer av stuen, men hun gjemte seg alltid når vi var i nærheten.
Da vi etterhvert lot henne få utforske resten av huset, ble hennes faste tilholdssted nede i kjellerstuen, innerst i en krok, bak noen bilder... Vi fikk etterhvert en god teknikk for hvordan vi kunne få henne frem derfra for å "tvangskose", og det ga henne etterhvert mer og mer tillit. Vi lot henne få den tiden hun trengte, og etter å ha vært hos oss i ca. 2 måneder, begynte hun å forsiktig bevege seg opp trappen for å sitte der på toppen og titte på oss som satt i sofaen. Vi valgte den gangen å ha dokasse kun i hovedetasjen, for å "tvinge" henne til å komme opp, og det hjalp. For hver dag som gikk, turde hun mer og mer, og etter ca. 3 måneder, lå hun i rommet bak TV'en og tittet på oss. Vi fikk komme inn og kose med henne, bare vi gjorde det på riktig måte, dvs. nærmet oss forsiktig fra riktig kant og ikke forsøkte å ta på ansiktet hennes eller løfte henne opp.
Mai kom, hun hadde da vært hos oss i drøye 4 måneder, og været var nydelig. Hun hadde fått ganske så stor tillit til oss, og kom til oss når vi ropte. Hun lå nå også inne i stua sammen med oss, dog i sin egen stol og ikke sammen med oss i sofaen. Vi fikk lov til å kose med henne nesten når vi ville, og hun kunne nesten ikke få nok kos! Siden Obelix var ofte ute nå som våren var kommet for fullt, ble det nesten ulidelig å holde Snuppa inne lenger. Vi var nødt til å holde henne inne lenge nok så hun ble trygg nok på oss, og vi følte at tiden var inne for å la henne få prøve seg litt ute. Hun var fremdeles for redd til å la seg løfte, så alt avhang av at hun selv ville komme tilbake til oss....
Gjett om jeg var nervøs når jeg lukket opp utgangsdøren første gang for henne! Hun krøp ut på terrassen, tittet seg nervøst rundt i ca. 10 minutter, før hun løp inn igjen. Jeg pustet lettet ut. Vi gjentok denne prosedyren et par dager, før hun dag 3 fant ut at det ikke var farlig, og at hun faktisk var fri til å løpe rundt på gresset. Det var da over 1 år siden sist hun hadde fått være ute i det fri. Hun snuste litt rundt i gården og hagen, før hun satte avgårde som en sort, trebent pil over til naboen. Jeg fulgte nærmest hysterisk etter, selv om jeg selvfølgelig forsøkte å forholde meg rolig. Hun lot meg ikke komme nær henne ute, så jeg måtte pent holde meg på avstand og bare snakke rolig med henne. Etter ca. 2 timer, valgte hun selv å gå inn igjen. Gjett om jeg var glad! Jeg hadde da nærmest forberedt meg mentalt på å sove ute den natten....
Siden den gang har alt gått veldig fint. Hun gjør store fremskritt fremdeles, og sover nå gjerne inntil meg i sofaen eller i sengen. Hun er blitt ekstremt selskapssyk, og fotfølger meg ofte rundt i huset og skravler ofte. Hun lager alle slags koselyder, og elsker å se på fugleprogram på TV. Hun stortrives sammen med Obelix og lar ham få være sjefen, så da er også han tilfreds. Hun er fremdeles redd for fremmede, og det er kun en liten, eksklusiv klubb som har fått lov til å såvidt ta på henne. Hun er derimot ytterst kjælen både ovenfor meg og min samboer, selv om hun brukte lenger tid til å venne seg til en mann.
Vi har også etter at vi fikk henne fått tatt røngtenbilde av den ødelagte poten hennes, for å forsikre oss om at det ikke var noen forkalkninger som kunne volde henne noen smerte. Det var det heldigvis ikke, men røngtenbildet viste også hvor omfattende skaden hennes må ha vært. Det viste seg at 2 av tærne hennes har vært så knust at de har blitt borte, dvs absorbert av katten. 1 tå var splintret i 2 og den siste hadde vokst sammen til en D-form. Klørne på denne poten er også ødelagt, og det er bare 1 ½ som hun kan bruke normalt, men det hindrer henne heldigvis ikke i å klatre opp i trær for å komme seg unna farer. Jeg har da tilbragt noen kalde timer under et tre for å lokke henne ned igjen!
Vi føler at vi ikke kunne ha fått oss et bedre familiemedlem. Jeg vil på det sterkeste oppfordre andre til å ta til seg et kjæledyr som ikke har hatt det så godt, og se det blomstre med rett behandling og en god porsjon tålmodighet. Om 2 dager har vi hatt henne i nøyaktig 1 år, og de siste dagene har hun faktisk tørt å legge seg litt på fanget vårt. Lurer på hva 2003 vil bringe? Vi vil i alle fall ikke være foruten vår lille, haltende, kullsorte jente for noe i verden!
Hege Johansen
02.01.2003 |
