Vi hadde hatt katten Carina siden hun var 8 år. Som 7-åring ble hun funnet sterkt forkommen i en grøft av en kollega. Hale og ører var skåret vekk, og hun hadde ett titalls brudd i ribbena – helt tydelig mishandlet. Dyrlegen anbefalte avliving, sa at de kunne forsøke å redde henne, men at de som fant henne måtte betale utleggene. Hun lå tilkoblet slanger og utstyr i 2 uker før hun kviknet til, og mot alle odds ble hun takket være legers kyndige hender helt frisk igjen. Året etter mishandlingen ble hun omplassert til oss, og vi hadde henne til hun døde på julaften 5 år senere. Aldri har jeg vært så glad i en katt og det var med mye smerte jeg så legen satte inn sprøyten som fikk det lille hjertet hennes til å stoppe. Vi ga henne 5 gode år og hun ble gravlagt på hytta der hun var på sitt aller lykkeligste.
Når man har hatt katt hele livet blir et hus plutselig litt uten sjel når det ikke er poter som tasser rundt. Etter lenge å ha vurdert rasekatter og lest side opp og ned om deres sterke og svake sider, bestemte vi oss til slutt for å gi noen uheldige katter en ny sjanse i stedet. Turen gikk til Hjelpesenteret og Dyrebeskyttelsen, og vi ble nesten på hils før vi omsider fant de 2 kattene vi ville ha med oss hjem. Vi ønsket to katter i stedet for en, slik at de kunne holde hverandre med selskap når vi ikke var hjemme. Min samboer falt for en vakker liten jente, Bussi, som lå helt for seg selv, på god avstand fra de andre kattene som hun synes var veldig skumle. Hun ble funnet forslått ved busstasjonen på Olavsgård i Akershus, og eierne ville ikke lenger vite av henne. Nå lå hun her og ventet på at noen skulle ta henne til et trygt og godt hjem.
På kjøkkenet på Hjelpesenteret trasket en stor katt, Sylvester, med bare en liten snutt av en hale. Den hadde blitt kappet av enten hos veterinær eller av syke mennesker med kniv, og den hadde gått noen måneder utendørs i bakgatene ved Majorstuen, i kalde vinterdager. Sylvester sjarmerte meg raskt. Jeg satt og underskrev papirene for Bussi, da han hele tiden dyttet borti pennen og prøvde å kose med hånden min. Den dag i dag er han nesten som besatt av å bli strøket over hodet av snille hender, og dunker borti hånden for å fortelle at man skal kose.
2 lykkelige katter ble med oss hjem. Sylvester fikk litt enklere navn, Bobbi, fordi den hadde Bob-tail, altså en liten stump av en hale, slik enkelte rasekatter har. Bussi ble døpt om til Bessi. De kom til et hjem med erfarne katteeiere, hus rett ved skogen og noen som ville gjøre alt for at de skulle få det fint. Bessi viste seg å være litt av en kranglefant, noe som ikke funket alt for bra ovenfor Bobbi som var en veldig stor hannkatt som var blitt vant til og sloss. Men med tiden lærte de å akseptere hverandre, ble etter hvert venner og ga hverandre mye godt selskap.
Jeg aner ikke hva slags eiere Bessi hadde hatt eller hvordan oppvekst hun hadde hatt, men hun var veldig uferdig som katt. Hun var 2 år, men likevel hadde hun ikke lært elementære ting som å dytte til en dør som stod på gløtt – hun var utrolig klumsete og når vi lekte med henne var hun fullstendig uten vanlig motorikk. Utenfor stuevinduet hang det en gren like inntil. En kveld satt det seg en fugl på grenen mens Bessi satt i vindusposten, og plutselig kunne man se rumpa begynne å vrikke fra side til side. Bessi tok et kjempebyks rett inn i vinduet i stor fart og ramlet rett inn i CD-stativet. Hun hadde visst ikke helt lært dette med gjennomsiktig glass og ble veldig forlegen. Slik klumset hun videre i noen måneder, før hun etter hvert ble mer og mer kattete av seg og flinkere og flinkere med alt.
Bobbi var veldig usikker i starten, men ble fort husvarm. Han har nok en innebygd skeptisk til det meste og er ganske varsom av seg. Samtidig har han vendt seg til og sloss, og det er noe som henger igjen også etter at han ble sterilisert hos Dyrebeskyttelsen. I et nabolag med veldig mye katter har han kjempet for hver tomme av mark han går på, og kommer stadig i konfrontasjoner. Da hjelper det jo litt å være stor og sterk.
Mens Bessi kanskje ikke stod først i køen da håndbagasjen ble utdelt, så er Bobbi en veldig smart katt. Han er flink til det meste, har blitt veldig sosial, er veldig kosete og utrolig glad i eierne sine. Han klarer ikke de myke lave tonene i mjauingen sin, så han har en sjarmerende kvekking når han prater med oss. Og fordi han er så glad i fisk klarte vi lett å lære han til å gi labb. Nå rekker han opp frampoten sin når vi sier ”Labb” eller ”Labben”, noe som er ganske så søtt å se på.
Også Bessi ble fort en flott katt. Hun var kanskje den vakreste katten vi har sett, med krystallklare, grønne øyne og nydelig pels. Hun ble etter hvert veldig lykkelig hos oss og vi husker så godt den sommeren hun forsvant fra oss. Hun hadde det så godt og lå og rullet over alt, lekte og smilte dagen lang. Men hun var alltid en vimsete katt, noe som skulle koste henne dyrt. Hun var aldri redd for noe og gikk ofte midt i veien nedenfor huset. En kveld fikk vi melding fra Politiet om at hun var overkjørt av bussen – hun hadde blitt funnet ved en busstasjon for 2 år siden, og som en skjebnens ironi var det også en buss som endte hennes liv. Vi begravde henne i skogen utenfor huset, der hun pleide å leke og jakte.
Historien til Kyoko
Da vi skulle finne oss en ny katt var det behovet til Bobbi som kom først. Vi så etter en katt som gikk godt sammen med de andre kattene, som ikke var for dominant og som ikke var for skvetten. Valget falt på Kyoko, en skjønn liten jente på 4 år. Ikke bare var hun en nydelig og kosete katt, men hun var veldig rolig av seg – for mens det var slagsmål så å si oppi kurven hun lå i, tittet hun bare rolig rundt seg og fortsatte med sitt, vandret rolig og selvsikker rundt de andre kattene og prøvde å lagge minst mulig oppstandelse. Dette måtte være en perfekt partner for Bobbi, som jo tross alt ikke var alt for lett å bli venn med for andre katter. Vi døpte henne om til Sussi.
Etter at Bessi ble påkjørt hadde Bobbi hatt huset og oss helt for seg selv, og han var ikke særlig glad for å måtte dele igjen. Han freste som besatt da Sussi kom inn i huset, mens Sussi satt helt stille og rolig og prøvde å bli venner. Bobbi hadde ett par veldig tøffe uker, der han mistrivdes forferdelig, ble syk og ulykkelig. Men Sussi gjorde en kjempejobb med å bli venner. Noe bedre katt for Bobbi kunne vi ikke valgt. Sussi holdt god avstand, næret Bobbi varsomt, og selv når hun fikk sinte klor på snuta fra en katt av dobbelt størrelse, forholdt hun seg helt rolig og helt trygg på seg selv. Hun lot Bibbi få alt av klatrestativer, kosefang og sofakroker for seg selv og det var fascinerende å se hvor flink hun var med kroppsspråket sitt og hvordan hun gradvis fikk Bobbi til å bli sin venn. For etter noen få uker hadde Bobbi akseptert henne fullstendig, og for hver dag ble de bedre og bedre venner. I dag deler de alt og holder hverandre med godt selskap.
Særlig når de er ute holder de sammen og passer på hverandre. Jeg merker dessuten godt at de er ekstra gode venner da vi har hatt en helg på hytta eller vært borte noen dager – når de bare har hatt hverandre. Jeg husker godt de første gangene Sussi fikk være ute, etter 4 uker med tilvenning innendørs. Hun fartet rundt og skulle utforske alt, men til vår store overraskelse så vi at Bobbi nektet henne å gå ned mot veien der Bessi ble påkjørt. Når Sussi satt snuta mot veien begynte Bobbi å mjaue, og han stelte seg opp foran henne, som for å fortelle at det er farlig der nede.
Sussi er virkelig den perfekte katt. Hun er veldig intelligent når det gjelder å forholde seg til andre katter, hun er hengivende, veldig kosete og alltid i et fantastisk godt humør. Hun bare smiler fra øre til øre hele tiden og ser ut som om hun går på lykkepiller. Og jeg har hatt mange katter, helt fra jeg var liten, men aldri har jeg sett en jeger som Sussi. Når vi leker med henne er hun så rask at jeg nesten ikke klarer å holde snører og nøster unna, hun ser ut som en sirkusartist når hun leker i klatrestativet og jeg har aldri sett noen katt fange så mye mus og fugler. Vi har gitt henne bjelle som lager høye lyder ved den minste bevegelse, men likevel kan hun på en og samme dag komme inn med 3-4 mus og gjerne en fugl eller to. Til ville protester fra matmor og matfar tar hun ofte med byttet sitt inn – like stolt hver gang. Jeg skjønner ikke at skogen utenfor ikke er tømt for gnagere.
Vi har nå hatt Sussi i ett drøyt år og det er godt å se hvordan hun trives, hvor stor glede hun har av skog og mark utenfor – og i tillegg har hun en snill og god storebror som gjør det trygt og godt. Hun sjarmerer alle som møter henne og vi har kattepassere som spør om vi ikke snart skal på ferie igjen.
Bobbi og Sussi har det veldig fint sammen og er to herlige katter med flott personlighet som gir oss mye gleder hver dag.
Klem fra Sigbjørn og Camilla |
